- Det er mine refleksjoner fra et langt liv

Vi møter Eldrid Anne Dyrset i leiligheten på Skei. Hun har akkurat gitt ut egen bok, med tittelen "Minnes den første kulepenn".  Her har hun samlet stykker hun har skrevet gjennom et langt liv. 

 Bratt læringskurve

Hun skriver selv i boka at hun flyttet til Nordmøre i 1972, og at læringskurven ble bratt. Her bodde hun på gård og fikk fire barn. Deretter har livet bydd på så mangt, og Eldrid Anne har hele tiden reflektert rundt store og små begivenheter. Dette har hun skrevet om i dikt, småstykker og novelle. 

Etter oppfordring fra nære venner, har hun nå gitt ut bok.

- Nå har jeg hørt på dem, og her er boka, sier Dyrset. 

Hun viser frem ei snerten lita bok med blått omslag.

- Den skal være lett og god å holde i, forteller hun.

Hun leser fra første side:

- Å meddele seg skriftlig er en form for kommunikasjon man ikke opplever i samtalen.

Derfor har hun skrevet så lenge hun kan huske. Nå har hun lett frem lapper og papirer fra mange års liv, og samlet mye av det i ei bok.

- Det føles godt å ha den i hånda, sier hun med et smil. 

Det ligger mye arbeid bak en bokutgivelse. Hun har gjort det meste selv, men fått god veiledning hos Mediehuset AS på Sunndal.

I følge henne selv er den unik i sitt slag, da det ikke finnes maken. Den inneholder litt om alt mulig, så alle skal kunne finne noe av interesse her. 

 Klasebomber, strikkepinner og klimakvoter

 Eldrid Anne er født i 1947, og har en skarp hukommelse.

- Jeg har observert mange ting gjennom livet. Dette er en samling av hva jeg har tenkt. Ikke noe grublerier, men til ettertanke. 

Her finnes det en rekke spennende titler, som inneholder betraktninger om folk, politikk, samfunnsutvikling, natur og historiske tilbakeblikk. Boka kan sees som et tidsdokument fra et langt liv, blant annet med klare minner helt tilbake til OL i 1952. Da var hun 5 år. 

- Jeg skriver om ting som har gjort inntrykk.

Dyrset forteller at hun alltid har likt å skrive, men at hun gjerne skulle ha skrevet mer. Når livet har krevd sitt, så det har ikke alltid blitt så mye som hun selv har ønsket.

- Jeg håper folk vil lese boka, og at den får dem til å tenke. Det er sunt å tenke, så jeg vil gi folk inspirasjon til det. Det er det jeg vil med boka, oppfordrer hun.

Hun forteller at hun gjerne leser høyt, så om noen vil invitere henne til sykehjem eller lignende, er hun åpen for det. 

- Det er bare å spørre det. Men jeg leser ikke på nynorsk, understreker hun med et lurt smil. Østlandsdialekten har stått seg godt, selv etter over 50 år på Nordmøre. 

Boka er å få kjøpt hos henne hjemme på Skei, og hun vil gi 50,- av hver solgte bok til Sanitetsforeningen. Hun tror boka kan være en fin julegave å gi til noen man kjenner. Selv ønsker hun seg klimakvoter til jul.

Hun vil gjerne dele et utdrag fra boka:

Dans på tørkestativet

Det var en liten granmeis

som sang av full hals

og danset spretne, elegante steg

på mitt tørkestativ på verandaen

Jeg betraktet han gjennom vinduet

Så oppdaget jeg ei lita frøken på

hagebordet like ved og forsto at hun

fikk 100% oppmerksomhet

Hun var ikke så fin i fargene

og tok det hele med stor ro

Så fløy de bort - de to