Deler minner for livet etter verdens høyeste MC-tur

Odd Brønstad leste om turen i MC-avisa i 2012, og har tenkt på den siden. 27. august 2024 stod to fra Surnadal MC-klubb klar til å reise; Brønstad - som opprinnelig er rindaling - og Henrik Orahaug. John Olav Øyangen fra Fannrem var også med på samme turen.

Reisen varte over 18 dager, så de kom tilbake natt til 14. september - 13 av de dagene tilbrakt på sykkel.

MC-turen startet i Shimla i sørfoten av Himalaya. De krysset Himalaya på tvers fra sør til nord, og avsluttet på Silkeveien mellom fjellkjedene Himalaya og Karakorum. De forklarte at de måtte bruke lang tid oppover og nedover for å tåle de store høydeforskjellene.

De hadde mange avstikkere på turen. Brønstad og Orahaug sa at det var små og lette sykler de kjørte med, og at snittfarten var på cirka 30-40 km/t. Men de presiserte at det føltes veldig fort på de veiene/stiene som langt fra holdt standarden de er vant med hjemmefra.

– Vi kjørte 154 mil på hele turen på 13 dager, sa Odd.

UNESCOs verdensarvliste

Det var oppmøte på Gardemoen, hvor de møtte en guide. På mellomlanding i Istanbul møtte de svenskene, og ble da 18 deltakere.

–Det var en fin gjeng, sier Odd, og forteller at den yngste var 42 år og den eldste 75 år. Eldstemann hadde med seg datra si på 50 år.

Fra Istanbul ble det flydd videre til New Delhi, hvor de reiste med tog til Kalka.

De fortalte at de fra Kalka byttet tog og tilbragte omtrent 10 mil på jernbane igjen til Shimla, som ligger på omkring 2200 meters høyde.

Henrik kunne fortelle at han syntes det var spesielt med den siste togturen som står på UNESCOs verdensarvliste, og sa at det var engelskmenn som stod for den smalsporede jernbanen som var bygget i 1903.

– Det tok nesten en dag å kjøre de rundt ti milene. Toget kjørte i 20-30 km/t, smilte de, og forklarte at når det stod folk på stasjonene, så bare slakket toget litt av, og passasjerene hoppet på i fart.

– Og straks det var en pause på togturen, var det selgere der.

Og de reisende fikk fort se at ikke alt holdt "norsk standard".

– Og så var det lov å henge ut av toget under fart, ler de, og viser et bilde av en som holder seg fast i toget og henger ut til siden og kikker fremover i fartsretningen.

– Jeg tror nesten ikke det var noen regler der. Jernbanen er fredet, og det er 102 brosteinbygde tunneler på ti mil. Det var spektakulært, sier Henrik.

Sykkeltur

I Shimla fikk de utlevert syklene. Da var de ivrige med å starte opp på MC-turen.

– På turen kjørte vi på en høyde mellom 3.500 og 5.000 meter over havet hele tiden, sa Henrik.

– Og følgebilen undervurderte vi, la han til.

– Vi ble nedjekket gang på gang, lo Odd.

– Vi var ikke de tøffeste da heller, svarte medsyklisten.

De stoppet ved alle tempel. Blant annet var de på et nybygg med vakre treutskjæringer.

– Her var det ikke spart på pengene, smilte de.

Annen trafikkultur

De fikk føle på at veien ikke var trygg overalt. De fortalte om blant annet smale veier, elvebekkjøring, "symbolske rekkverk", plasser hvor man kunne kjøre seg utfor i veldig bratte områder, og at det en gang var en fallende sten som passerte et par meter over hodet på Odd. 

Og de fant fort ut at det ikke var bare kjørestilen som var annerledes enn de er vante med. Køkulturen under veiarbeid var også en annen.

Da de ventet i en kø en gang:

– Noen sa at køen tok en halvtimes tid, sa Henrik.

– Men den tok fem halvtimer, ler Odd.

Mens de stod der og ventet, kom en ku som rautet. De skjønte etterhvert at den rautet fordi den ikke kom seg frem på andre siden av veien da det var fullt av kjøretøy der.

En annen gang måtte de stoppe for tre gravemaskiner som jobbet med å flytte en stor sten i veien.

Da køen ble for lang, flyttet de gravemaskinene, men bare akkurat nok til at det ble en fremkommelig åpning, syntes de reisende.

– Da smatt de forbi.

Og selv om surnadalingene syntes det var smalt for MC, så fulgte følgebiler og busser på.

De to virket generelt skokkerte over bussene på turen:

– Bussene kjørte så fort. De krenga i svinger som om det så ut til av de skulle velte, sa de, og fortalte at de en gang ble forbikjørt av en buss.

Fjellformasjoner og mekanikere

Odd og Henrik fortalte at de fulgte Spiti Valley i mange dager. Det var spesielle fjellformasjoner, og det ble teiping av sko som gikk i oppløsning.

Om det var mekanikerne som stod for skoteiping, sa historien ingenting om, men det var mye ros av de to inderne som for over syklene, og linet de fint opp ved siden av hverandre hver kveld.

– Mekanikerne hjalp til hele tiden.

– De hadde med mange hendler, og det var nødvendig, lo de to motorsyklistene, som begge fikk byttet ut en hver på turen.

Elvebekkjøring

Det var veier "overalt", om det var elvekryssing eller kun sand i bratte skråninger.

– Det støva godt. Det var enormt med støv. Vi ble tørre i munnen og drakk vann og skylte ned.

Turistene mente de kjørte over et titalls små elver uten bro, og som heller ikke var lagt i rør, men som bare rant over veiene.

– Elvebekkjøring, som de kalte det, sa Odd.

Det var tydelig det var utfordrende kjøring da de fortalte at de plutselig kunne treffe på store steiner eller kjøre ned i søkk.

Skolebarn

Deltakerne fikk lære mye lokal historie på turen.

Det gikk i engelsk. De reisende kunne fortelle at det var mange engelskmenn i landet til 1947, og at det er engelsk som nå er språket der.

Surnadalingene kom i kontakt med blant annet noen skoleelever som hadde undervisning der skolerommet var på omkring fire ganger fire meter - og uten en eneste pult.

– Foreldrene var fra Nepal. Mange i Nepal jobber i Nord-India, forklarte de.

De snakket med skolebarn som ønsket å bli doktorer, jobbe i militæret og "bli Ronaldo".

– Jeg gav noen småpenger til skolebarna, sier Odd, og forteller at de ble svært takknemlige for pengene.

Siste innspurt

På tredje teltreir var det påfryst om morgenen med rim på setene. Her var det "vinter og sne" i september.

Det var ikke bare kjøring på siste etappe heller. Noen i følget badet i isvann, og andre ridde på kamel i sanddyner.

Høyeste passet Odd og Henrik passerte på reisen, var da verdens høyeste pass på 5.602 m.o.h. På grunn av snø nektet politiet de å kjøre motorsykkel over det høyeste passet. Da fikk Henrik sitte bak på et lasteplan sammen med flere, mens Odd fikk sitte inne i bilen. Han var syk, da han hadde fått magetrøbbel som mange av dem fikk, og var glad for skyssen dette stykket.

Turistene forteller at dette var verdens høyeste pass på turen da, men at det ikke er det lenger. Dette fordi en vei som har vært brukt kun militært, nå er åpnet for siviltrafikk. Dette passet har en topp på 5.799 meter over havet.

Les mer om Indian Adventures ved å klikke på denne linken.

På indisk vis

På de 18 dagene fikk de reisende oppleve masse forskjellig, i tillegg til å kjøre ekstremt mye på små motorsykler på unike plasser.

De så yakokser, mange militærbiler og krigsminnesmerke, fikk oppleve trafikk med mye tuting, se på en drøss indiske Jala-motorsykler, dra på motorsykkelverksted, og besøke en Royal Enfield-forhandler hvor salgslokalene var nokså annerledes enn vi er vant til både i Surnadal og Rindal.

Og i tillegg til venstrekjøring og annen kjørestil var det mangt annet som var annerledes enn de er vant med hjemmefra. Blant annet var også eksosen annerledes.

De trefte på masse kyr på reisen.

– De var hellige og gikk som de ville, sa bildefremviserne da de viste bilde av kua de snakket om som kom seg gjennom trafikkøen. Bildet viste at den gikk videre ned en trapp etterfulgt av tjoneren sin.

– Og her er et bilde av en kraftstasjon med "fint og klart vann", lo Odd ironisk, da vi fikk se et bilde av en demning med brunt vann.

Motorsyklistene fikk sett og opplevd mye grus og sand, og så var det kun én sort blomst som vokste på toppen - og der var det søppel overalt. Odd hadde prøvd å ta bilde av en blomst uten å få med søppel, men lykkes ikke med det.

Noe vi ikke ser lengre her hjemme, er folk på lasteplanet. Men over siste passet var de flere som satt der sammen med Henrik.

– Det var mye på indisk vis. De fant løsninger, smiler de.

Overnattinger

Surnadalingene fortalte om overnatting på hotell som lå over 1000 m.o.h. med vakker utsikt. Det var høy tregrense, for eksempel var de på en plass på 2200 meters høyde hvor det var svært så frodigt.

Det var generelt dårlig trykk i vannet, og Odd fortalte om en jente som kom for roomservice med varmtvann i en beholder. Dette for at de skulle få blande det med kaldt vann slik at de fikk dusje seg med hjelp av ause. Det var visst sånn de dusjet seg der.

Reisefølget låg også i telt på turen, på teltleirer.

– Det var skikkelige senger, så det gikk godt, smilte Henrik.

Masse høyt

Det var mye av det høyeste på turen.

De krysset Asias høyeste bro, høyest fra broen ned til elven.

– Og vi var oppom verdens høyeste saltinnsjø.

De forklarte at de kjørte forbi verdens høyeste beboelse med veiforbindelse, som lå på 4.587 m.o.h.

De kunne fortelle at det også var strøm der.

Følget besøkte verdens høyeste postkontor. De solgte postkort der et par hundre meter lenger bort.

– Postkontoret lå på 4440 meter over havet, fortalte de.

– Men kortet jeg sendte har ikke kommet fram ennå, ler Odd.

Mersmak

– Spektakulært var det. Det var enda verre i virkeligheten, avslutter Odd etter siste bildet.

De fortalte at de var slitne da de kom hjem, men de er svært glade for å ha fått vært med på denne ekstreme reisen. De var veldig fornøyde med reisefølget, og de sitter igjen med mange nye inntrykk og masse gode minner.

– Det var en opplevelsesrik tur, sier Odd.

– I ettertid ser jeg at jeg ikke ville vært den foruten, suplerer Henrik.

Og de to er tydelig samstemte:

– Dette gav mersmak!