Korleis halde jentene i bygda?

Her kjem eit nytt lesarbrev frå bladet Surnadølen. I førre sak skreiv eg om eit lesarbrev om ungdommen i dalføret. Les saka her.

Denne gongen er temaet utflytting og hygiene. Eg er usikker om det er eit problem i dag at jentene flyttar til byen og at gutane blir igjen, men på 90-talet hugsar eg det var mykje snakk om dette. Jentene ville ut og sjå seg rundt, og var kanskje ikkje så heimkjære som gutane. Det var mykje snakk om korleis ein skulle lokke jentene heimatt til bygda.

Open kjøkkenløysing og snytande menn

Denne problemstillinga hadde dei i byrjinga av 1900-talet også. Det har vore fleire innlegg om saka i bladet. Lesarbrevet eg skal skrive om denne gongen kritiserer tidlegare lesarbrev i Surnadadølen. Det har vore skrive at jentene flyttar fordi dei vil vera fint kledt, lese aviser og knote bymål. «Tante», som skribenten kallar seg, meiner at folket i Surnadal og Rindal bør bli meir nøye med hygienen, og gjera om på husa sine, om dei vil behalde jentene i bygda.

Ein kan seie at det var ein hygienisk revolusjon på slutten av 1800-talet og byrjinga på 1900-talet i Noreg. Det vart fokus på folkehelse og reinslegheit, både personleg hygiene og hus- og koppvask. Bygdene låg litt etter byene i denne utviklinga, i følge skribenten i Surnadølen.

Ikkje sikkert alle var fornøgde med dei nye trendane. «Tante» fortel om gamle snufsete, snytande og spyttande menn, som skremte dei unge jentene ut av bygda. Ho nemner også mangelen på kjøkkenrom i lesarbrevet sitt. Det hadde vore betre for dei som lagar mat, om dei hadde eit eige rom, meinte ho. Å gjere kaven, eller eit anna rom, til kjøkken vart gjort på dei fleste gardane i bygda på 1900-talet. Det er litt gøy å tenkje på at «Tante» klagar på open kjøkkenløysing, medan vi i dag helst vil ha det slik, og riv veggane mellom kjøkken og stue. Stakkars folk som må stå på stua og lage mat, meinte «Tante».

Spytting og hornskeier

Erling Myrbostad kjenner igjen det «Tante» skriv ut frå forteljingar han har høyrt av mor si.

– Her i Lia var det gamal postgard, og dette hang igjen heilt fram til etter krigen på det viset at posten for grenda vart levert hit. Da kom karane i grenda hit for å hente posten, og gjerne i god tid før posten kom.

Dei vart ofte sittande desse karane, for både bestefar og onkel til Erling heldt Adresseavisen, og den skulle også bli lesen før dei gjekk igjen.

–Dei satt og togg skråtobakk og spytta på golvet, til stor irritasjon for kvinnfolka på garden, fortel Erling.

– Mor mi fortalde at det ikke var vanlig med koppvask før bestemor mi kom hit på garden i 1909, det einaste dei gjorde var å skrubbe mjølkekoppene og grytene. Kvar enkelt hadde si hornskei og sin personlege kniv, og desse vart aldri vaska.

Erling fortel at hornskeiene sto plassert på faste plassar i ein sprekk i tømmerveggen. Gaffelen var ikkje i bruk anna enn til gebursdagslag og i jula og andre høgtider.

– Oldefar min vart kraftig provosert da bestemor kom hit og byrja å vaske koppar. Trur ikkje folket i Lia var spesielt gamaldagse, så dette var nok nokså vanleg på gardane i bygda, fortel Erling.

– Lytt for en gangs skyld til en jente

«Tante» er anonym, og det er kanskje best slik sidan ho utleverer ein plass ho har arbeidd på, ein plass ho kallar «Solskinsbakken». Her skildrar ho korleis dei åt graut av same tallerken, noko som var vanleg tidleg på 1900-talet. Nei, noko måtte forandrast.

Ho byrjar lesarbrevet med å skrive «Hr. Redaktør»:

Håbende De vil skjenke plass i Deres blad for følgende, er jeg herved så fri at sige min mening angående nogle avisartikler i forskjellige blad. De siste 2 år har jeg lagt merke til, at der er skrevet så meget, om hvad som kan være grunden til, at yngre landsfolk i massevis strømmer over til Amerika, drager inn til byene eller foretrekker at studere istedenfor at sysle med kropslig arbeide. Jeg har merket mig de forskjellige svar, som de samme artikler har forsøgt at give med hensyn på kvindens område som er: Kvinden har lyst til at gå fint kledt, lese aviser, knote bymål m.m. Sludder!

– Kjære bønder og bondekoner, lytt for en gangs skyld til en jente, som siger eder en grundig sandhet og tenk over, hvad svaret vilde blive på disse spørsmål:

Hvorledes har dere det på bordet når eders budeier kommer inn fra fjøset? Er suppekummen fyldt med resterne av mennenes måltid og dertil kaldt både det ene (og det) andet? Eller er det slik som på en gård derborte i Solskinsbakken, hvor jeg var på arbeide; men hvor apetitt vart satt på prøve; thi i fatet, av hvilket jeg og en annen jente skulde spise, var der bare en 5 cm bred grøtstripe igjen, og melkesvetter i kummer hvori kanskje syke folk hadde skyllet skjeene sine. Min motpart tok 3 biter bortover remsen; hun forklarte at det var umulig for henne at spise mer. Ja, tenkte jeg og gledede mig, du har været bare hjemme; men renlighetsans har du mer enn mig, som har været på husholdningsskole.

– Hvad hjelper det, at maten er god, når ordningen er slik? – På enkelte gårde er maten også så dårlig av kvalitet. – Uff! På mange plasser i Rindal og Surnadal er kjøkken og dagligstue ett og samme værelse, hvor en tulling eller en likegyldig gamling går og spaserer ifra kokeovnen og til bordet nysende og snytende, så ovnen freser og bordet blir plettet.

Dette er vemmeligt, sukker jentene; slik er det visst ikke i byene eller Amerika. Uff, jeg likte at være her i bygden også; gid jeg kun var 17 år, så vilde jeg utdanne mig til lærerinne og få en post på landet og en egen nett bolig. Hun reiser til byen og forbliver gjerne der, kanskje hennes yngre søster bliver lærer eller meierske; men sikkert er det, at tjenestepiker, som har anledning at se det renslige stel hos lærerindene og meierskene, blir en smule tankefull over sin egen stilling.

En vakker dag får du høre: jeg går ikke her i lorten lengre, hvor man, etter lønnen man får, må komme til den slutning, at året bare har en måned i stedet for tolv. Jeg reiser til Amerika. – Hun skriver snart efter sine venninder, de drager av sted dagen i dag.

– Slikt er ikke naturligt. Derfor husmødre! Forandre levemåten litt, og husfedre! Om dere ville forandre husene litt, var det bra. Vi holder ubetinget på, at dere skulle have et lite kjøkken, hvor alt matstellet og kokkepiken skulde være.

Tilslutt vil jeg sige: Kjære jenter kjemp for rensligheten, spyt aldri selv på gulvet, og ser du andre gjør det, så mind dem om et vers jeg har sett:

Til den, som spytter på gulv og vegg,

Du merke legg;

Om nokså fin

Han, hun er et svin.

Tante