Surnadal pensjonistlag fyller 50 år

Styreleder Bitten Ranes  var glad for å se alle de fremmøtte. Hun ønsket alle velkommen til jubileumsfest, og spesielt til ordfører Hugo Pedersen, som åpnet møtet. 

Tale og gebursdagssang

– Førsteklassingene i Surnadal er på fornavn med meg, og de tror at jeg er alt fra hundre år og oppover, så jeg hører absolutt med i pensjonistlaget, på tross av mine 62 år. Det er fra ungene man får høre det, innledet ordfører Hugo Pedersen.

Han takket for invitasjonen, noe han satte utrolig stor pris på, og sa at dette er en stor dag både for han som ordfører og for alle de frammøtte. 

Ordføreren påpekte at pensjonistene rundt om i landet vårt utfører årlig frivillig arbeid til en verdi av rundt 39,6 milliarder kroner. Dette er en betydelig ressurs for Norge, og ikke minst for Surnadal. Samfunnet sparer store beløp på at våre pensjonister benytter fritiden sin til å delta på frivillig arbeid. Uten pensjonistene hadde samfunnet stoppet opp. 27 prosent av folk over 67 år, gjør mer enn 5 prosent frivillig arbeid hver måned.

– Jeg holder nå tale til en jubilant som er en sprek og oppegående, og en femtiåring som er i særdeles god form. Dere har utført dataopplæringsmøter, holdt fjell- og stavgang-turer. Dere har engasjerte tanker rundt helsehusproblematikk, frivillighets-, organisasjons- og sosialarbeid. Dette i form av fjell-, stavganger- og innendørstrimgrupper. 

Til slutt overrakte ordføreren 3000 kroner til jubilanten, som er et tegn på videre godt samarbeid med kommunen. Etter gaveoverrekkelsen stod ordføreren opp som forsanger på bursdagssangen for femtiåringen. 

Besøk fra Pensjonistforbundet Møre og Romsdal

Etter at ordføreren var ferdig med sitt innlegg, så var turen kommet til fylkesleder Anne Lise Hessen Følsvik fra Møre og Romsdal Pensjonistforbund, til å holde sin festtale. 

Fylkeslederen takket for at hun fikk komme til Surnadal, for å være i lag med jubilantene denne kvelden. 

Hun reflekterte over at før i tiden var 50 år nesten en mannsalder, men slik er det ikke i dag.

– Nå er vi jo bare ungdommen når vi runder 50. Dog, for en frivillig organisasjon så er 50 år en fantastisk og betydelig alder, og man kan gjøre seg refleksjoner rundt hvor mange møter, saker og tilstelninger som er behandlet i laget gjennom disse årene. Medlemmene har behandlet sosiale, økonomiske, helsepolitiske og kulturelle interesser opp gjennom tidene. Vi blir veldig mange eldre, som ordføreren var inne på. Det kan ikke komme som en bombe på statlige og kommunale etater at vi stadig blir eldre i dette landet. Reformen «Bo hjemme – lengre – trygt», er en villet politikk fra myndighetene sin side. Men så har vi den sosiale delen av laget, som er så utrolig viktig, ja – faktisk den viktigste delen av organisasjonen vår. Dette med frivilligheten, som mange av oss deltar i, er også særdeles viktig. Vi er den største medlemsorganisasjonen for eldre. Vi er cirka 250.000 medlemmer på landsbasis, dvs. 240.000 flere enn nummer to på listen. Vi har 730 lokallag. Vi er 8000 medlemmer bare i Møre og Romsdal. I Norge er vi cirka 1-1,3 millioner pensjonister i dag. 

Fylkeslederen overrakte gave på 2500 kroner og blomster til Pensjonistforbundet Surnadal. 

Til slutt fremførte fylkeslederen diktet «Pensjonistvask» av Anne Elfrid Nordskag, om en pensjonist som havnet i bilvasken og med de følger det førte med seg.

Bedehusgitar'n og nasadråpp'in

Gøran Bolme holdt opplæring på bedehusgitar. Den har form som en vanlig gitar, men er litt «oppblåst oppi hasja, ja - cirka en halvmeter brei e-hasja å med påtvenga hæsjastrenga, som når cirka 20 centimeter ova’fer ha’sjen. Så vesst du ska borti æn bedehusgitar, å du ikkje væt ka du går te, så kan du ressiker å blø-ihel. Det bedehusgitar’n va bruka mest te, va å spella crockett, færøvrig.» 

Videre fortalte Gøran om et lemenår oppi Rindala, og ei historie om hainn Krestian Krokå. Etterpå fremførte han nok ei helt sann historie, om skavanken sin – deinn-der heftige kroniske « nasadråpp’in ».

Kvelden ble avsluttet med festmiddag i hotellet på Skei. En trivelig kveld i et trivelig lag for en oppegående femtiåring.

50 år med pensjonistlaget

Kristian Ranes oppsummerte de 50 årene i sin festtale:

Pensjonistforbundet Surnadal Pensjonistforbund har totalt 270 medlemmer per i dag, noe som er veldig bra.

Herredsskogmester Kleinsorg tok initiativ og starta ei pensjonistforening i 1970, men som ble nedlagt i 1973, trolig fordi det var for lenge mellom møta. Men mange mente at ei bygd med respekt for seg selv måtte ha et pensjonistlag. Og noen tiltakslystne menn og kvinner samlet seg og startet opp på ny 24.2.1975. Jeg vil nevne navna på det første styret: Anders Sæterøy vart formann, han var tidligere stortingsmann, nestformann John Sæterbø, kasserer Arne Heggset, sekretær Gudrun Sogge, John J. Settem, Nils Dalsegg og Josva Bruset. Anders Sæterøy og styret hans la ned et stort arbeid. De hadde mange medlemmer, kring 240, og medlemsmøta samla kring 100, her på hotellet. Møtetida var fastsett mellom kl. 1030 og 1400, som var etter bussrutene, kanskje det var «Rindalsbiln og Todalsrutå» som gikk slik. Det var få privatbiler enda. Faste poster var andakt og sang, kåseri eller opplesing. Kaffepausen vart gjerne lang – det var trivelig å treffest!

Vi kan nevne at vi fikk underholdning langveis fra, som Børt Erik Toresen en gang. Og selveste Einar Gerhardsen kåserte 8. september i 1977 .

Laget meldte seg inn i Møre og Romsdal Pensjonistforening og i Norges Pensjonistforbund. Største inntekta var, da som nå, loddsalg. Men de fikk tilskudd fra sosialkontoret til reiser, og støtte fra kulturmidler og fra banken. Økonomien var så god at de donerte 25000 kroner til piano på aldershjemmet.

Man arrangerte dagsturer og flerdagsturer. På en tur til Gjevillvasshytta fylte de tre busser! De hadde en firedager tur til Selje, og en firedagers tur til Beitostølen, med 96 deltakere!

Jeg vil avslutte denne rapporten fra oppstarten av pensjonistlaget vårt med et sitat fra den første årsmeldingen i 1975:

«Også her i Surnadal visste vi at det var mange eldre som var plaget av ensomhet, isolasjon og av følelse av å ikke være til nytte lenger. Det kunne og være de som kjenner det slik at etter innsats for samfunn og sine kjære gjennom et langt liv, så ble man nå satt utenfor. Dersom vi, gjennom arbeidet med pensjonistlaget, kunne gjøre om bare litt for mer trivsel for slike eldre og uføre, så var det en oppfordring om å prøve.» 

Dette er tanker som ikke har gått ut på dato. Pensjonistlaget fortsetter i tradisjonelle spor opp gjennom «middelalderen», med møter, turer og tiltak for eldre på ulike måter. Det ble i samarbeid med eldrerådet besluttet å holde eldrefest på eldredagen den 1. oktober hvert år.

Så til vår tid. Vi har medlemsmøte hver måned utenom sommerferien, med jevnt bra oppmøte. Gammelpresten vår, Torbjørn Brøske, samla hele 72 tilhørere da han kåserte, noe som er rekord. Vanligvis samler vi rundt 50. I 2006 ble det startet et tiltak som mange har stor glede av, nemlig stavgangen. Martinus Torvik var initiativtaker, og jeg vil nevne Vidar Sogge, som gjorde en god jobb, ikke minst ved å planlegge turer og ta mange fine bilder. Turene avsluttes med kaffe og gode samtaler.

For noen år siden fikk vi innetrim om vinteren, som foregår på frivilligsentralen hver torsdag, under rettledning av fysioterapeut. Stadig flere møter opp.

Fjellgruppeteltakerne går litt lengre og brattere turer. Slår vi sammen gruppedeltakerne blir det gjerne mellom 60 og 70 som er i aktivitet kvar uke, vår og høst.

Som dere forstår har vi lagt stor vekt på trim og sosialt samvær. Forskning viser at det er det viktigste for å holde oss på føttene lengst mulig. Dette er også god medisin for hodet. Og når trimmen skjer ute i naturen blir det dobbel virkning. Det er forsket på dette også: «sykehuspasienter som kan sjå skog og natur utenfor sykehusvinudet kommer seg fortere enn de som ser inn i en murvegg». Håper de som planlegger Helsehuset er klar over dette. Pensjonistlaget engasjerte seg i å få i gang Frivilligsentralen. Vi deltok med rivning, pussing og maling, og slik ble det et riktig så fint lokale, som er svært mye brukt av mange foreninger.

Vi så i avisen at Talgø ville spandere materialer til å bygge en platting ved sykeheimen, men det mangla penger til arbeidsfolk. Pensjonistlaget samla en gjeng med dyktige karer og tok på seg jobben. Det vart en fin og solid platting som er mye brukt. Takk til Lars Magnar Bævre som var en profesjonell kapper, og Odd Asbjørn Bævre som kunne å snorslå for å få platten rett. Rådmannen kom forresten med wienerbrød, og en dag kom noen med kaffe og kanelsnurrer. Storveies.

Vi har årlige turer utenbygds også. De «frakkaste» turene har kanskje vært til Frøya, Inderøya og Ørlandet. Men folk har ikke så lyst til å ligge borte over natta lenger, de savner puta si.

Vi har hatt datakurs et par ganger, og anser oss ikke ferdige ennå.

Quiz samler mange med godt minne til artige konkurranser på frivilligsentralen.

Julemiddagen på NOFO er en god tradisjon, med uvanlig god julemat! Fine og litt høytidelige samlinger. Ordføreren deltar og orienterer om situasjonen i kommunen. Han deler ut prisen for godt eldrearbeid det året. Trivselskvelder på hotellet med middag og dans har vi hatt flere av. Den gode musikken frå Trond Larsens kvartett, og etter kvart trio, er fin å svinge seg til.

Sammen med Sparebank1 Nordmøre hadde vi et møte med informasjon om all svindelen vi kan bli utsatt for.

Totalt har det vært ti ulike styreledere frem til nå, som sammen med styremedlemmene har lagt ned et godt arbeid etter de tankene som jeg leser fra den første årsmeldinga.

Det blir truet mye med den store eldrebølgen som skal slå innover oss. Pensjonistforbundet Surnadal vil være en solid molo mot belastninga av denne bølgen i vår kommune!

Jeg tillater meg å skrive om litt på en sang av Hans Hyldbakk som vi skal synge:

«Vi så e så gammel at Vi snart må fløtt
Enda kan Vi kjenn at livet det er gøtt!
Enda får Vi levva selt ein sommarkveld!»

Om tre dager er det mars og vår, og leirfivelen gløtter frem på veikantene. Så kommer kvitsymra, og sommeren med lune kvelder. Da blomstrer vi opp, vi pensjonister også!