–Å generere arbeidsplasser er min drivkraft

Arbeidsjern

Stian er oppvokst i Randaberg som er en ti minutters reise med bil nordover fra Stavanger. Der vokste han opp sammen med storesøster, mor og stefar.

Navnet Kooyman er nederlandsk.

–Bestefaren til morfaren min kom til Norge rundt andre verdenskrig og startet en fabrikk der, forteller han.

Stian har tilbrakt hele påsken på jobb på Rindal Bensin.

–Man får seg en livsstil. Vi kan ikke begynne å ha åpent fra ni til fire, da er jo halve vitsen vekke. Det er jo etter fire folk vil ha mat, smiler den energiske rogalendingen.

Han er ikke glad i å sitte stille, og liker at ting skjer. Det passer han bra å ha mye å holde på med, og han har klart å satt seg i en situasjon der han absolutt har nok å gjøre.

Positiv

Stian gliser rundt som vanlig. På seg har han en hvit skjorte med "UNAU"-logoen på venstre skulder og et forklede hvor det står "Kjøttskjæreren Kooyman" midt på mens han lager mat inne på Rindal Bensin. Det sier seg selv at denne mannen ikke har for lite å gjøre.

Og som ikke det var nok. Da Trollheimsporten prøvde å nå han for å spørre om intervju, laget han mat for deltakerne på Bocuse d'Or i Trondheim. Han forteller at det er verdens største kokkekonkurranse, og at det var bankett etter konkurransen han var med på, og at det var hele 250 gjester som skulle spise på Tollboden i Trondheim.

Trass full timeplan, ser han helt rolig ut. Og han får plass til alt.

Han tar imot Trollheimsporten med et glis, og tilbyr kaffe, te og det som tilbydes kan før han setter seg rolig ned, og tar seg god tid for en prat med mye innhold.

Historie

Kooyman forteller at det er mye historie fra plassen Øyum hvor Rindal Bensin ligger, også kjent som "Tex".

–Alt som er med arkiv og sånt har jeg fått. Det er fra helt siden det startet her i 1961. De gamle bøkene ligger fortsatt bak på kontoret, fra det første bensinsalget ble gjort. Så det er ganske bra dokumentert her. Nå er det fjerde generasjon; Malin er jo ikke med her, men hun er med gjennom meg.

Sammen med Malin har han et barn på 1 år og fem måneder. Han forklarer at han er mye på jobb, men at det går godt.

–Hun er vant til at jeg jobber så mye, og er vant med at faren er mye på jobb og holder på å styre. Han er en person sånn som meg, vil at ting skal bli, smiler han.

Stian forteller om planer hvor de vil gjøre om lageret ved bensinstasjonen til cateringkjøkken med masse godt utstyr.

–Og så blir det også et kjøttskjæringsrom, et eget rom som er satt opp i den forbindelse at vi har såpass stor pågang med kjøtt fra september til desember. Og så er det et kjøttmottak for vilt og storfe og gris og ku.

Plutselig handel

–Jeg er egentlig bare en pådriver for å komme i gang med noe for å få ting til å bli. Jeg ønsker at det skal være arbeidsplasser her i området, jeg ønsker at folk skal komme å bo her. Jeg vet jo selv hvor fint det er å bo her. Jeg har jo ikke planer om å flytte inn til Stavanger igjen eller til hjembygda mi, det har jeg ikke. Det enser jeg ikke med. Men det var det som var plana da vi flyttet hit i 2010 at vi skulle bo her i to år, og så skulle vi flytte tilbake igjen til Stavanger. Så det ble ikke helt etter planen, smiler han.

–Jeg ble forelska i bygda. Det var fotballen som fikk meg mest i kontakt med folk. Det var det som holdt meg her. Det at jeg trivdes så godt gav meg uante muligheter. Jeg tror det var i 2014 Nils Ragnar la ut en annonse om at de søkte etter daglig leder her. Da stod jeg og tenkte:

"Er dette noe for meg?"

–I 2018 ble jeg sammen med Malin. Komisk nok var hun datter til han som eidde dette her, så da måtte jeg spørre han i 2019.

I jula spurte han Nils Ragnar om han var ivrig på å selge det. 

–Det tok hele to sekunder, så sa han ja, smiler Kooyman.

–Det er her det meste har startet, med tanke på kjøttskjæring og catering og UNAU, UNAU Storkaia, alt starter jo herfra. Det stammer herfra siden 2020. Det var da det begynte å eksplodere rett og slett med matbestillinger. Jeg hadde et mål om å skulle gjøre om på hele konseptet her egentlig, det var det som var baktanken, for jeg har jo holdt på med mat hele livet egentlig.

Han begynte med å ordne en ekstra god burger, og det er lagt flid bak alt som lages her. For eksempel lager han mango-chutney selv, med fersk mango - noe som har falt i smak hos kundene. Han antar han har kuttet nesten ti tonn med mango siden starten i 2020.

Matinteressert

Stian er utdannet kokk.

–Jeg begynte da jeg var tolv år på et gatekjøkken og jobbet for å tjene penger. Jeg har aldri fått ting på sølvfat. Jeg har ikke fått mye penger av mine foreldre, for de har alltid bedt meg om å jobbe. Man kommer lengst i livet med å jobbe.

Han gikk på Grunnkurs Hotell og næring, før han begynte på VK1 Kokk.

Mens han var på grunnkurset først på videregående, så begynte han på en plass som het City Bistro, det var en av de fineste plassene man kunne gå ut å spise i Stavanger hvis du ville ha tradsjonsrik mat.

–Du fikk smalahove, pinnekjøtt, du fikk lutefisk i julen og på januar til mars hadde vi skrei for eksempel, det var det som var mest populært da. Men det var sånn god, tradisjonsrik mat med sylta plommer, du hadde rakfisk, du hadde alt mulig egentlig, sånn godt norsk.

–Jeg var seksten da jeg begynte der, og så gikk det ikke lange tiden før de spurte om jeg ville være lærling. Jeg var med på så mye, jeg sa ja til alt. Jeg var på jobb hos de til klokken tolv på natten, og så var jeg på skolen igjen klokken halv åtte på morgenen etterpå.

I tillegg var tanta hans kokk, og han var med de på sommerjobb på NATO-basen på Jåttåvågen i mange år.

–Så det har vært ganske mye matlaging, det har vært mat hele tiden, smiler han.

Stian fullførte ikke lærlingetiden sin på City Bristo, for han ble mettet av den tradisjonsrike maten.

Han forteller at han avsluttet der og jobbet et år som selger av matolje, balsamico og krydder til han ble "huntet" av Bølgen & Moi i Stavanger, da de ville at han skulle fullføre lærlingetiden sin hos de.

Turer

Det har vært mye reising oppgjennom tidene.

–Jeg var i Frankrike med skolen. Fire kokker ble tatt ut av klassen for å bli med til Frankrike på Solkongens slott og fikk jobbe på trestjernes restaurant i Frankrike. Og så fikk vi også spise på restauranten til Michel Guérard, som var en av verdens beste kokker i 2006/2007. Sånn som det var tidligere, så måtte den kokken eie og drive restauranten for å ha tre stjerner. Hvis han slutta, så fulgte stjernene kokken. Nå er det plassen som har stjernene, forklarer han og fortsetter:

–Vi fikk studietur med Toralf Bølgen og Trond Moi også.

Den reisen gikk også til Frankrike.

–Så vi har vært mye ute på reiser og studieturer, som de kalte det, smiler han.

Stort press

Etter lærlingetiden hjalp han en kompis å starte en restaurant midt i Stavanger sentrum.

Stian har fått masse nye venner gjennom jobb, og han har pr dags dato jobbet på ni plasser hvor han har laget mat. Så omgangskretsen blant kokker er stor.

–I kokkebransjen er det sinnsykt hektisk, du må jobbe og ha åpent når alle andre har fri, så man henger sammen med de man jobber sammen med på fritiden også, og får ditt eget "kokkesamfunn".

Og så må man prestere hver gang.

–Får man en negativ tilbakemelding, sprer det seg som ild i tørt gress.

Inspirasjon og kunst

Kokken har jobbet på ulike steder for å få med seg mest mulig lærdom ved å få mest mulig ulike erfaringer og å få mest mulig inspirasjon.

–I kokkebransjen så er det jo det at man får inspirasjon. Det er jo kunst mesteparten av det vi driver med. Alle har sin egen stil. Inga Dalsegg har sin egen måte å male på, sier han og peker på et bilde på veggen, før han fortsetter:

–Jeg maler på en helt annen måte, bare med mat. Det er dét som er med kokkeyrket, at alle er en egen kunstner, ingen lager det samme.

Familieøkning

Mor til hans første to barn ble han også kjent med i denne bransjen. Han jobbet veldig mye, og midt oppi det ble han pappa i mai 2009. 

Samtidig ble det mer og mer jobb i Stavanger. Han jobbet så og si hele døgnet, og gikk trolig ned tyve kilo.

–Det var det som stoppet egentlig, da vi kom til februar 2010 da kjente jeg at "nå må jeg ha en pause".

Han gikk ut i pappapermisjon, og så spurte han hun som han var sammen med om å bli med å flytte og gjøre noe annet. 

–Når du kommer hjem fra jobb etter en 18-timers dag og ser at guttungen din har blitt nesten et år gammel uten at du har sett han, da tenker du: "Er dette gøy?"

–Da ble det litt sånn, hvis jeg skal være med på oppveksten hans, så må vi flytte og vekk, hvis ikke fortsetter jeg bare.

Ny tid

Da han kom til Rindal ble det bedre tid til både familie, interesser, trening og spising.

–Jeg jobbet jo 7,5 time om dagen på betongfabrikken. Og jeg tenkte: "Er vi ferdig? Kan vi ikke bare fortsette? Jeg er ikke vant til å slutte nå."

Han hadde mye energi igjen etter arbeidsdagene, og brukte tiden blant annet til å pusse opp hus og spille fotball.

–Det ble et helt nytt liv egentlig.

Jobbskifte

Han jobbet på betongfabrikken med svigerforeldrene i tre år, men så fikk han lyst til å jobbe med mat igjen. Han begynte å jobbe på Nordsjøen hvor han også ble i tre år. Da ble han igjen kjent med en hel haug med kokker og andre mennesker.

Kjøttskjæreren Kooyman ble etablert i 2015 mens han jobbet på Nordsjøen, da det ble for kjedelig for han når han var hjemme en måned om gangen. Så han begynte å kjøre rundt til jaktlag og bønder for å skjære ned dyr.

–Jeg kjørte rundt hele bygda med en kniv og stål. Så skar jeg ned og vakuumerte for jaktlag. Det var der det startet. Jeg hadde vel en 6-7 tonn da jeg startet med kjøttskjæringa og nå er vi oppi nesten 12 tonn, forteller han.

–Alt jeg har tjent på kjøttskjæringen siden 2015 er investert i utstyr, noe som bøndene og jaktlagene får igjen for, fordi de får bedre og bedre kvalitet på det de får tilbake igjen, sier han og forteller at han ordner både vakuumert kjøttdeig og filtererer biffer klar til steking om ønskelig.

Og før han startet på Rindal Bensin, rakk han også å jobbe i 100% stilling som flyktningekonsulent fra juni 2016.

UNAU

I fjor kom det forespørsel om å starte opp noe i lokaler i Alti Surnadal. Sammen med Anders Moe Sæter startet de UNAU 31. august, én dag før kjøttsesongen startet 1. september.

På UNAU har de blant annet møtemat og lunchmat som de selger både over disk og som catering.

–Det var enorm pågang, det var superkjekt å være med på. Jeg var med de første dagene, jobbet både inne der og hadde driften her. Vi hadde fått en ny ansatt som butikksjef, og hun startet opp 1. august. Og da skulle hun ha opplæring i absolutt alt.

I tillegg byttet de regnskapsfører oppi alt dette.

–Det var fullstendig kaos egentlig. Lå vel på en 20 timer i døgnet da pluss at næringsforumet - jeg var styreleder der, så jeg måtte være med der også. Der var det mange kvelder med næringsquizen, og mye som skulle etableres i næringsforumet også. Det var fire-fem jobber på én gang. Det kjente jeg var fysisk umulig å få til egentlig, spesielt når kjøttskjæringa begynte. Det var noe av det heftigeste jeg har vært med på. Det har vært et under at det har gått så godt som det gjorde, sier han og forklarer:

–Det var en omsetning på nesten 120.000 kroner på de tre første dagene på UNAU. Det er mange baguetter det!

Krisiansund

Tre måneder etter de hadde åpning i Surnadal fikk de spørsmål om de ikke kunne tenke seg å ordne i Kristiansund også.

Nå blir det åpning der andre mai, med både lunch- og middagsretter. De vil basere seg på baguetter og smachburger med chips og det som hører til, og så kommer de til å kjøre på med en ny type is - hjemmelaget is - som de vil teste litt i Surnadal.

De har bestilt en maskin for 100.000 kroner for formålet, og de vil teste blant annet lakris-is, chilli- og kanel-is, cookie dough-is og sorbet i alt mulig - bringebær, jordbær, lime og mango. Og her blir det ingen svinn, noe Kooyman er veldig opptatt av.

Han liker ikke å kaste mat, og vil prøve å ordne de tre utsalgene ved at de kan utnytte mest mulig av maten som blir kjøpt inn med tanke på menyer hvor man kan bruke samme ingredienser i ulike retter.

Det er etterspørselen som bestemmer. Han synes ikke man kan lage noe man selger kun to dager i uka, for eksempel. Da blir det for mye matsvinn.

Det vil bli kjøpt inn mat kun på Rindal Bensin, og Kooyman vil selv lage maten som blir sendt ut til filialene på UNAU i Surnadal og i Kristiansund. Så kvaliteten på maten vil være lik på alle plassene, og de sparer på å ha én kokk istedet for tre.

Dyre råvarer

–Vi vil ha gode produkter som folk vil ha, og så skal det være overkommelig for folk å kjøpe det. Hvis vi skulle kjøpt inn fra en leverandør, så måtte vi ha satt baguetten våres i UNAU på kanskje 240 kroner for å få den samme, istedet for nå så klarer vi å legge en burger på rundt 160-180 kroner. Det er det som er litt hovedtingen her at alle skal kunne få seg noe godt. Selv om de har dårlig råd, så kan de unne seg noe godt da det koster ikke skjorta di for å kjøpe det.

Han forklarer hvordan de blir påvirket av at matvarene er blitt så dyre.

–Det er noen som tjener penger imellom her. Og det er hverken bonden eller oss. Vi finner produkter som er gode på kvalitet, er prisdyktig, og at vi kan faktisk sitte igjen med pittelitt hvis vi selger med denne prisen. Det er så mye kalkuleringer på hva vi kan få tak i som gir en fantastisk god smak, sier han og fortsetter:

–Det er jo helt hinsides hvor mye prisene har gått opp. En pakke smør på 500 gram har økt siden rett før korona fra rett over 30 kroner -  nå koster den nesten 60 kroner.

Timer og lønn

Kooyman økte lønnen til de ansatte på bensinstasjonen ganske fort etter han tok over. Han mener at både trivselen og produksjonen deres går opp, når de får mer igjen for å jobbe.

Samtidig jobber han selv ofte 16-17 timer pr dag, med en minimal lønn.

–Man kan tenke seg litt hvor mange timer og hvor mye energi man skal bruke om man ikke får noe igjen for det selv. Så det er en litt sånn tanke man kan ha når folk snakker om lønn. Jeg føler at jeg jobber bare gratis egentlig. Det fins en begrensing på hvor lenge man klarer det også, men jeg har bestemt meg for at i mars nå så skal jeg ha meg lønn. Det er ikke hverdags det, ler han.

Drivkraften

Det som driver den blide rogalendingen full av pågangsmot, er at han vil at det skal bli. Han vil at det skal være tilbud her.

–Hvis jeg ikke hadde kommet på jobb, at jeg hadde sykmeldt meg, så hadde det ikke vært drift her på bensinstasjonen mer. Det hadde ikke det, sier han.

–Det er å generere arbeidsplasser som er min drivkraft. At jeg har plasser som går godt, og ikke minst at folk skal ha en plass å jobbe - her er det ungdommer jeg har fokusert mye på, forteller han og forklarer videre:

–Men det er bare et tidsspørsmål hvor lenge vi kan holde på med det. Det er nesten ingen som ønsker å jobbe her lenger fordi det er så travelt. De aller, aller fleste ungdommene vil ha en roligere hverdag. Det er en ny generasjon som kommer, og det merkes veldig godt. Så vi sliter veldig med rekruttering.

Han sier at de som jobber der får god erfaring med å kunne lære seg å beherske stress. Og man står ansikt til ansikt med kunden hvor man kan få både kritikk og ros, men man må uansett være ydmyk overfor kundene. Dette er erfaringer han mener er viktig å ta med seg videre i annen jobb også.

Stian ønsker aller helst å ha arbeid for ungdommen, men som med rettene er det etterspørselen som styrer her også.

Årshjul

–Jeg synes det er kjempegøy å lage mat. Jeg kunne tenke meg det har vært mye, mye, mye mer etterspørsel etter mat. Både her inne og ikke minst på kateringsiden. Nå har det tatt seg sinnsykt opp der også etter vi starta i Surnadal.

Han forteller om bestillinger til konfirmasjoner, bryllup og andre anledninger, og at han har gjort en avtale med en som driver med laksefiske i Øvre Surnadal, en som har et kjempefint lokale hvor det kommer laksefiskere fra hele Norge og leier.

–Han har lysst til å sette inn en pakke med mat; frokost, lunch, middag og kveldsmat. Vi klarer å få til det også; det er fem dager i uka. Da er det nesten hele juni til august, det er hele fiskesesongen det, da er den tatt. Og så er det september til desember, da er det kjøttskjæring, da er den tatt. Så er det januar til april. Mai er det konfirmasjoner uansett. Det er begrenset hva jeg alene kan få til, så det skaper mer arbeidsplasser, smiler han.

Trass

Stian har alltid likt å ha full timeplan. Som liten satt han aldri i ro. Det var håndballtrening, volleyballtrening, fotballtrening og turn.

–Altså, det var syv dager i uka. Og så var det styrketrening etter jeg var ferdig på fotballtrening for eksempel.

I tillegg synger han og har selv lært å spille både gitar og piano, og tar på seg oppdrag både i begravelser og brullup.

–I mitt hode er alt en konkurranse, det å bli best på alt. Man blir aldri utlært, og jeg får aldri nok heller. Så det er det som driver meg mest, det å bli best på det aller, aller, aller meste. Det kan jo kanskje si det at jeg kan ganske mye av alt, men det er jo begrenset. Jeg føler jeg har kunnskap innen det meste jeg driver med. Hvis jeg interesserer meg i en ting, så skal jeg lære det.

–Enten så er jeg interessert, eller så er jeg ikke interessert. Går jeg inn for det, så er det med kropp og sjel.

Og mannen har trass. Selv om han har forståelse for at andre mennesker kan ha det tøft å gi opp, får han selv mer guts om det er motgang:

–Jeg skal få det til å bli, ferdig snakka! Man kan ikke gi opp om det blir litt tøft, man må finne en annen løsning. Det må finnes en løsning på alt. Det er viktig. Hvis alle skal gi opp, er det plutselig ikke noe Rindal igjen. Da er det bare å sammenslå med andre kommuner da, sier han.

Planer for uteområdet

Stian har planer for uteplassen på Rindal Bensin, og har lysst å investere for omkring 1,5 million på området. Det er Kooyman Eiendom som eier plassen, og planene går blant annet på asfaltering, ny innkjørsel, å legge tilrette for at lastebiler skal få ta rasteplassen sin her, tre, benker og plen hvor det er fint å sitte ute å spise is i solen og en digital informasjonstavle som viser hva som fins i bygda. "Hva kan vi gjøre her?"

–Folk kjører rett forbi, men det er veldig mange muligheter her. Vi vil at folk skal stoppe her og se hva vi har å tilby. Det er ett av mine mål at det skal være mer turisme i bygda, mer arbeidsplasser, og litt mer gjennomstrøm, smiler han.

–Og hvis vi får de turistene, så legges det igjen penger. Folk er ikke redde for å bruke penger, det har vi merket, vi har jo steget med nesten 2.000.000 i omsetning her fra 2019/2020. Så folk vil bruke penger, men de vil gjerne bruke penger der de ser det skjer noe. Det er en tanke for mange egentlig. For jo mer penger folk legger igjen i bygda, jo mer utvikling kan du få.