En drøm som har blitt til et mareritt

Det er snart fire år siden vi flyttet til Surnadal. Jeg kan fremdeles huske den første gangen vi kjørte riksveg 65, det vakre landskapet tok pusten fra oss. Da vi endelig kom til vår destinasjon, Surnadal Camping Brekkøya, var det kjærlighet ved første blikk. For oss, ble valget tatt med det samme. Vi kjøper stedet!

Tilbakeblikk til november 2014, to måneder etter at vår datter ble født og Gerald ble diagnostisert med kreft. Etter å ha gjennomgått helvete med kreftbehandling, bestemte vi oss for at det å tilbringe tid sammen var viktigere enn noe annet. Ideen med å leve og jobbe på en og samme plass virket som en flott løsning. Dette betydde ikke mer turnusarbeid og skiftarbeid ved Gardermoen for oss begge.

Januar 2018, vi flyttet inn i vårt nye hus, med mange drømmer og mye positivitet, samt flere ideer om å videreutvikle campingen. Den nye plassen vår var fantastisk, vi ble ønsket velkommen av veldig snille mennesker, vår datter fikk seg plass i barnehage og fikk seg fort en bestevenn. Etter kort tid startet hun å komme med flere «surnadalske» ord som vi ikke forsto ennå. Alt føltes som en drøm som hadde gått i oppfyllelse.

I en av samtalene med den tidligere eieren av campingen, nevnte han at kommunen hadde en plan om å lage en gangsti gjennom campingen. Han gjorde det klart for oss at en offentlig gangvei gjennom plassen, ville ha en veldig negativ effekt i forhold til trivsel på plassen for alle våre gjester på campingen, de faste ville til og med si opp plassen sin og dra et annet sted. Denne dårlige effekten er også konkret dokumentert av både NAF, Norsk Bobil og Caravan Club og NHO Reiseliv, som alle sammen fraråder sterkt av en slik løsning da dette ville medføre tap av stjerner og dra campingen ned i rangeringen.

Adgangskontroll er en klar nødvendighet for en trygg familie campingplass. Videre nevnte han at dette hadde vært en langvarig diskusjon som hadde vart i flere år, og at han alltid hadde vært klar i sin mening. Lite visste vi om baksnakkingen som skulle komme mot oss i tiden etter vi kjøpte campingplassen.

Det finnes mange kampanjer mot og om mobbing blant barn og unge på nett og på skolen, men, mobbing blant voksne blir ikke fremhevet nok, dessverre. Vi har i de siste årene følt oss psykisk mobbet på bakgrunn av denne saken om gangveien. En nylig avisartikkel nølte ikke med å påpeke at det er «bygdefolket» og «campingfolket». Jeg ble sjokkert og trist, fordi Gerald og jeg er begge utenlandske, vi snakker begge flytende norsk, vår datter er født og oppvokst i Norge, og norsk er hennes morsmål.

Vi følte at vi ble ekskludert fra samfunnet i bygda vi har blitt så glad i. Vi har alltid arbeidet og betalt skatter og avgifter, og bidratt i samfunnet. Hver sommer ansetter vi ungdommer og voksne fra bygda, samt at vi gir jobberfaring til de som ikke har prøvd seg i arbeidslivet. Men, ikke noe av dette spiller noen rolle, fordi som visse journalister skrev om, er ikke vi en del av «bygdefolket» og vil aldri bli akseptert som det. Grunnene til dette kan vi bare spekulere i.

Mange prater om skiltet som er satt opp hvor mening og innhold blir tolket veldig feil. Vi kan bare beklage feil oversettelse fra vår side. Skiltet er ikke for å holde «bygdefolket» ute, men for å stoppe trafikken på denne stien. Det er ikke gitt tillatelse for campingens gjester for å bruke stien heller, tvert imot, det finnes skilt på andre siden også da vi har fått inn klager fra beboende i området, men det nevnes ikke noen steder naturligvis.

Aldri har presset mot Brekkøya vært så intenst. Å bygge en offentlig gangvei gjennom en privat campingplass gir ikke mening, og uheldigvis har noen gjort dette til en personlig agenda. De argumenterer for at dette kommer til å bli en trygg vei for våre barn. Men, la meg minne dere på at vi har et barn i skolealder også, og en gangvei til skolen rett utenfor dørkarmen vår hadde vært fantastisk. Forestill dere om den lille jenta vår kunne hoppe på sykkelen sin og reise til skolen på egenhånd på en trygg gangvei.

Men, denne veien er ikke trygg slik den er i dag. Det de fleste ikke tenker over er at denne veistrekningen blir brukt av opp mot 120 personbiler til fastboende, 80 bobiler på en travel dag, og rundt 20 biler som kjører frem og tilbake fra hyttene, ansatte som kjører rundt for å vaske og vedlikeholde plassen, samt leveringsbiler som bruker veien tre dager i uken. Det er utenom min forståelse at noen ville kalle denne veien for en trygg skolevei/gangvei. Dersom det ikke hadde påvirket campingdriften, ville vi uten tvil vært med på denne ideen, for ikke å snakke om de infrastrukturelle forbedringene som kommunen har tilbudt oss dersom vi aksepterte det.

Det som ikke kommer fram er at en «trygg skolevei» gjennom campingplassen er en annen måte for kommunen å spare penger på. Det er alltid lettere å spise et brød tilberedt av noen andre enn å tilberede brødet selv. En gangvei vil også spare kommunen penger i årene som kommer, da mange foreldre i Gryta feltet ikke vil ha rett til skoleskyss lenger med en forkortet skolevei. Sikkerheten er ikke på agendaen, men å spare penger er det.

Vi har hatt flere samtaler og forsøkt å komme fram til en løsning som er trygg for alle parter, og som ikke påvirker campingdriften. Alternative ruter på plassen, og tilbud om å flytte hytter for å legge til rette for en trygg skolevei bort fra den trafikkerte hovedveien. Uheldigvis har ikke alle vært enige i våre utallige forslag.

En majoritet har gjort seg opp en mening, og er ikke villige til diskusjon eller løsninger. Som et bortskjemt barn som vil ha godteri, er de villige til å gjøre hva som helst for å få godteriet sitt. Selv om dette betyr å stille den andre parten i et dårlig lys, eller å ødelegge en velfungerende bedrift i solid vekst.

Surnadal Camping Brekkøya har mange visjoner for fremtiden for campingen og for Surnadal, flere investeringer har blitt gjort og mange prosjekter er planlagt for fremtiden. Men ærlig talt er vi ikke sikre på om vi har valgt den rette stien eller om det er verdt å investere videre dersom kommunen og folk fra bygda er imot oss og truer og ødelegge det harde arbeidet vårt. Det psykologiske presset som noen avisartikler har utsatt oss for, med å vri om på ordene våre eller faktaene, å true med boikott fra folk som vi har mottatt på en aggressiv og truende måte, respektløsheten og trasset vist fra noen turgåere som et opprør mot oss og campingens regler, er skremmende.

Når man frykter for ens egen sikkerhet og sikkerheten til sin familie, er noe virkelig galt. Selvsagt er det underholdende for noen journalister å framprovosere reaksjoner, fordi den slags saker seller. Men, bak Surnadal Camping Brekkøya er det tre liv som er påvirket, som lider i stillhet, usikker hva fremtiden vil bringe dem om en gangvei blir bygd gjennom deres boplass og arbeidsplass.

Blir det en ende på en æra? Enden på Surnadal Camping Brekkøya?

Den triste sannheten er at vi nå har innsett at vi ikke er vurdert som en del av lokalbefolkningen av flere, og vil aldri bli godkjent i samfunnet. Uansett hvor gode vi er til å snakke norsk eller hvor integrert vi er i samfunnet, vil vi fremdeles være «innvandrere», en del av en minoritet, og vil ikke bli en del av «bygdefolket» som noen aviser og individer liker å påminne oss om.

Vi ønsker å si tusen takk til alle dere som støtter oss og fortsetter å støtte oss. Vi er veldig takknemlig for det og setter veldig stor pris på det.

Familie Grewe.