Berit Mogstad er i sitt livs form - Jeg lader batteriene i fjøset på Honnstad

10. desember kunne 28-åringen for første gang i karrieren klatre på pallen i Skandinavisk Cup. Etter et nærmest perfekt renn, endte hun på 3. plass på 10 kilometer normaldistanse på Beitostølen.

Mogstad leverte også en sterk sesongåpning i slutten av november, hvor hun endte på 3. og 7. plass i norgecuprennet på Gålå. 3. plassen i friteknikk var ei tangering av bestenoteringen fra norgescupen. Mogstad tok sin første pallplass på norgescupnivå i mars, men da på 10 kilometer klassisk.

Berit er født 28. juni 1993, og er oppvokst på Honnstad i Surnadal sammen med mamma Oddbjørg, pappa Kristen og to yngre søstre; Ragnhild og Ida. Ski og friluftsliv har vært en del av hverdagen til Berit så lenge hun kan huske.

- Både mamma og pappa var aktive langrennsutøvere da de var yngre, og jeg har en bestefar som er veldig ivrig med langrenn. Det var derfor naturlig at jeg deltok på «Barn i løypa» på Nordmarka så fort jeg kunne gå, sier Berit.

Opp igjennom barneårene ble det flere sonerenn og kretsrenn som representant for Surnadal IL, men det var sjelden at Berit var å finne høyt på resultatlistene.

- Jeg var så definitivt ikke en barnestjerne. Fysisk var jeg liten av vekst, og senere utviklet enn mange andre på samme alder. Jeg måtte trene hardt og mye for å få resultater. Heldigvis har jeg alltid likt å trene mye , og har alltid hatt et ønske om å bli bedre. Det er det som har ført meg dit jeg er i dag, sier Mogstad.

Ni år på Meråker

Trollheimsporten er på romjulsbesøk hjemme hos Berit på Honnstad. Der lader hun batteriene og forbereder seg til en spennende etterjulsvinter i skisporet. Berit er i bedre form enn på lenge, men veien dit har vært lang og til dels veldig krevende.

Etter at Berit var ferdig i 10. klasse på Surnadal ungdomsskole, tok hun avgjørelsen om å flytte til Meråker for å starte som elev på landslinjen for langrenn, som er et av Norges skiforbunds fem offisielle skigymnas.

- Jeg var veldig usikker på om jeg skulle flytte, og bestemte meg ikke før to uker før skolestart. Det var litt skummelt å flytte på hybel som 16-åring, og det var langt hjem til mamma og pappa. Jeg visste også at om jeg ble elev på Meråker, var det «All in». Da måtte jeg virkelig satse på langrenn. Jeg valgte å gjøre det, og har aldri angret, smiler hun.

Berit fant seg fort til rette på Meråker, og skryter av det gode miljøet.

- De aller fleste var i samme situasjon som meg, og skolen var veldig flink til å inkludere alle. Det tok ikke lang tid før jeg ble kjent med andre elever, sier hun.

Berit trivdes godt på Meråker, og utviklet seg som utøver.

- Jeg tok store steg det første året. Vi var ikke så mange jenter, så vi trente mye sammen med guttene. Det var en fordel for meg, og jeg hadde en positiv utvikling på alle vis, sier hun.

Da Berit gikk 2.året på videregående, ble hun syk. Sykdommen satte henne ut av spill i lang tid.

- Jeg ble rammet av en kraftig virusinfeksjon, som utviklet seg til utmattelsessyndrom. Jeg konkurrerte ikke verken på 2. eller 3.året, og det tok lang tid å bygge seg opp igjen. Da fikk jeg virkelig kjenne på motgang, og tålmodigheten ble satt på prøve, sier Berit.

I løpet av det fjerde og siste året på Meråker videregående ble Berit frisk, og treningen kunne omsider starte opp igjen for fullt.

Da var Berit blitt 20 år gammel. Hun likte seg så godt på Meråker, at hun valgte å bli boende og startet å studere idrettsfag på Nord universitet. Der fullførte hun bachelorgrad i idrett, og tok i tillegg et årsstudium i geografi.

- Jeg bodde faktisk på Meråker i ni år. Hvem skulle trodd det, smiler hun.

Toppidrettsutøver på bygda

I 2018 satte surnadalingen kursen mot hjembygda, og har siden den gang bodd hjemme på gården hos foreldrene sine på Honnstad. Der har hun først og fremst fokusert på trening, men har i tillegg tatt utdanning som agronom.

- Jeg har funnet ut at jeg ønsker å jobbe innen landbruket, og på sikt ta over gården her hjemme. Derfor startet jeg på et samlingsbasert studium som voksenagronom med opplæring i Trondheim, og jeg ble ferdig utdannet i 2020. Det er godt å tenke på at jeg har en utdanning, for jeg kan ikke være langrennsutøver til evig tid, sier hun.

28-åringen har ingen planer om å gi seg som utøver på toppnivå foreløpig.

- Jeg har kommet dit at jeg tar ett år om gangen, men jeg håper og tror det blir flere sesonger etter dette. Det handler ikke om motivasjon, men om økonomi. Å leve som langrennsutøver på mitt nivå, er ikke akkurat en gullgruve. Det er derfor jeg bor hjemme, og jeg er veldig takknemlig for at jeg får mulighet til det, sier hun.

Berit synes det er flott at hun kan bo i Surnadal og samtidig være idrettsutøver på toppnivå.

- Det synes jeg er artig å vise frem. Her i Surnadal og Rindal har vi alle fasiliteter som skal til for å konkurrere på øverste nivå i langrenn. Utendørs er det gode treningsforhold til alle årstider, og i tillegg har jeg tilgang til svært gode treningssenter som kan tilby alt jeg trenger for å trene styrke og utholdenhet. Trondheim er bare knappe to timer unna, og der kan jeg treffe teamet mitt i Team Elon Midt-Norge og delta på samlinger. Et fantastisk opplegg som fungerer utmerket for meg, sier «surnadalsdråkja».

Berit tror ikke det er tilfeldig at hun er i sitt livs form.

- Jeg har funnet min vei i livet, og skuldrene er senket ned. Jeg har blitt eldre og klokere, og vet at langrenn ikke er alt i livet. Det er betryggende å vite at jeg har en utdanning å falle tilbake på, og ikke minst har jeg fått bekreftelse på at treningen jeg driver med på egen hånd er riktig. Jeg skulle bli 28 år før jeg fant min måte å gjøre det på. Ting tar tid, og det har vært en tålmodighetsprøve. Men sannelig har det vært verdt det, smiler hun.

Pallplass i Skandinavisk Cup

Gode resultater ga Berit plass på Team Elon-Midt Norge sesongen 21/22. Laget består av ti utøvere som skiforbundet velger å satse på i vår region. I Norge er det totalt fem regionsIag. tillegg til Berit er også surnadaling Kristoffer Berset en del av teamet til Midt-Norge.

I oppkjøringsperioden fra mai til november er laget samlet om lag annenhver uke. Videre gjennom vinteren reiser de sammen på konkurranser i inn- og utland.

- I oppkjøringen trener jeg i gjennomsnitt 15 - 20 timer i uka, rundt 80 timer i måneden. I sesong ligger jeg på rundt 12 – 15 timer i uka, sier hun.

Tredjeplassen i Skandinavisk Cup like før jul bekrefter at Berit er på vei til noe stort. At alt skulle klaffe akkurat denne dagen var langt fra en selvfølgelighet. Få dager før skirennet på Beitostølen skjedde det noe i livet til Berit som gjorde at fokuset ble flyttet bort fra langrenn.

- Kjæresten min, Lars Ove Aunli, ble utsatt for en fallulykke hvor han pådro seg en alvorlig hodeskade og indre blødninger. Han var innlagt på sykehus, og mye var fortsatt uavklart. Det var ingen enkel avgjørelse å reise fra han, men han var tydelig på at han ønsket at jeg skulle dra. Han har selv vært aktiv langrennsutøver, og visste godt hva jeg ville gå glipp av ved å ikke reise, sier Berit.

Lars Ove er fortsatt under opptrening, men er på bedringens vei.

- Han ble heldigvis raskt mye bedre, og slapp fra skaden uten varige mèn. Det var en stor lettelse. Men jeg fikk erfare hvor fort livet kan snu, og hva som betyr mest. Kontrastene var store; jeg var i mitt livs form, mens Lars Ove var på sitt verste. Det gjorde noe med meg, sier Berit.

Drømmen om landslaget

Allerede 7. januar er det nytt renn i Skandinavisk Cup i Falun i Sverige, og videre utover vinteren venter flere nasjonale renn. Berit håper også at muligheten for internasjonale renn dukker opp.

- Jeg har en drøm om å få gå World Cup-renn, og det er ikke urealistisk. Uttaket til World Cup baserer seg på prestasjonene i de øvrige rennene. Fortsetter jeg å levere på samme nivå som jeg har gjort så langt denne sesongen, vil jeg mest trolig få muligheten. Jeg var reserve på Lillehammer, så jeg er ikke langt unna, sier hun.

Berit sikter videre mot toppen.

- Blir jeg tatt ut for Norge i World Cup, er det ikke nok å bare delta. Jeg vil prestere godt og hevde meg internasjonalt. Nåløyet i Norge er trangt – vi har så mange gode løpere. Hadde jeg hatt en annen nasjonalitet, ville jeg nok ha vært en erfaren landslagsutøver nå, smiler hun.

For det er landslaget som er den store drømmen.

- Det er fortsatt et steg opp til landslaget, men det er dit jeg vil. Får jeg gå World Cup, er jeg mange skritt nærmere målet. Det er et inspirende mål å trene mot, sier hun.

Strikking og fjøsstell

Med tusenvis av treningstimer og utallige reisedøgn er restituering og hvile svært viktig.

Hva gjør du for å koble av?

- Jeg lader batteriene i fjøset sammen med de 21 melkekyrne våre. Der er jeg stort sett hver dag jeg er hjemme, og synes det er avslappende. I tillegg liker jeg godt å strikke, så det er også en måte å koble av på, sier hun.

Berit legger ikke skjul på at hun elsker livet på bygda, og at hun ser for seg en fremtid i Surnadal.

- Drømmen er å ta over gården og kunne leve av det, men tiden vil vise. Det er en stor oppgave som krever hardt arbeid. Jeg har veldig mye å lære, men har skikkelig lyst. Det å drive gård er en livsstil som tilrekker meg, sier hun.

I følge Berit deler også kjæresten de samme tankene.

- Lars Ove sier han kunne tenkt seg å bo her. Så da tenker jeg vi sier det blir slik, avslutter skistjerna fra Surnadal.