Trettende generasjon
i Oppistua i Torvik

Paret møttes gjennom felles bekjente for fem år siden. Pernille Torvik Kvande (23), som er oppvokst i Oppistua, og samboeren Idar Wærum (22) bor nå på kårenden og driver sauedrifta på gården.

Idar vokste opp på Grytvang i Øvre Surnadal. Idar er ikke fra gård, men foreldrene hans drev Yttgarden i Romundstadbygda før han ble fødd. Foreldrene har vært ivrige med å hjelpe til etter at sønnen og Pernille tok over sauedriften i Oppistua, noe paret setter stor pris på.

Interesser

Pernille har alltid vært interessert i dyr, og så er sang en av hennes store interesser.

I 2019 var hun med i musikalen Øra Kafé på Sunndalsøra, der hun både spilte skuespill, sang og danset i rollen som Kristin.

Ellers har hun opptredd i ulike tilstelninger og oppsetninger i hjembygda. Blant annet har hun sunget på konserter i Torvik og i mange begravelser. Andre eksempler er streamen "Jul hos Saksen" med koronarestriksjoner i 2020, og solist og korist tre ganger i Merry Fu**ing Christmas til hun takket nei sist.

–Det har vært lite dette året. Vi prøver å balansere alt; hva vi har lyst til å holde på med og hva vi faktisk holder på med.

–Synging er gøy å holde på med, sier hun, og håper å få bedre tid til det etter hvert.

Når det blir spørsmål om Idar sine interesser, er det helt klart at han har kommet på riktig sted da han er mest opptatt av gårdsdrift og allslags kjøretøy.

–Alt som jeg synes kan være skummelt, synes du er gøy, smiler Pernille og ser på samboeren.

Idar har for første gang inngått en leasingavtale på traktor, og venter nå spent på kjøretøyet som kommer på nyåret.

–Det blir fort 200 timer i året på slåttearbeid, sier han, og gleder seg til å få en nyere traktor som gjør hverdagen lettere.

–Jeg har aldri hatt interesse for kjøretøy, men Idar lærte meg å kjøre hjullaster i høst. Det gikk faktisk veldig bra. Akkurat det er morsomt, og noe jeg kjenner jeg mestrer, smiler Pernille.

Utdanning

–Jeg er veldig snart ferdig utdannet barnehagelærer, sier tjuetreåringen som går deltid på Dronning Mauds Minne høgskole for barnehagelærerutdanning (DMMH). 

Hun blir ferdig på mai, noe hun gleder seg til.

–Jeg har studert der i fire år nå, og er klar for noe annet, smiler hun.

Idar var lærling på Pipelife. Han tok fagbrevet i produksjonsteknikkfaget der og har siden vært vikar hos dem.

Det har vært jobbing ved Pipelife kombinert med gårdsarbeid i Torvik og på andre gårder, som slåttearbeid og saueleting.

Det kan være tider av året som krever ekstra på gården, og det kan oppstå uforutsette ting som må følges opp. Da kan det være utfordrende å ha en fast stilling i tillegg.

–Når man er tilkallingsvikar kan man si ja og nei ettersom det passer, noe som fungerer godt for oss nå, forklarer han.

Idar har startet firmaet Oppistua Landbrukstjenester, der han tar på ulike tjenester innen slåttearbeid.

Pernille har i tillegg til studiene ved DMMH vært tilkallingsvikar og gått i ulike vikariat ved Bårdshaugen barnehage i fire år. Hun har hatt praksis på både Skei barnehage, Øye barnehage, på Evenshaugen og i Bøfjorden. På sistnevnte plass hadde hun de to siste ukene i november sin siste praksis i utdanningen.

Pernille forteller at det alltid er mer å gjøre på gården, men at de også må ha jobb utenfor for å spe på inntekten.

–Vi tjener mye, mye mer på annet arbeid enn å jobbe her hjemme, sier hun.

Renovering

Bolighuset på gården er delt i tre deler; hovedboligen, kammersleiligheten i midten, og kårenden. Da Pernille var liten, bodde hennes tante og onkel med fire barn i kårenden der hun nå selv bor sammen med Idar, Solan og katten Lita.

–Vi får hjelp av mamma med Solan når vi begge er borte på arbeid/skole, smiler Pernille, og ser på hunden som bare er åtte måneder gammel. Valpen har gjeterhundgener, så det er mulig de vil lære han opp til å bli med på sauesanking.

Inne på kårenden har de renovert mens de har tatt vare på alt som var i stand til å tas vare på. Den gamle stilen setter et flott preg på boligen, og paret har fått realisert alt de ønsket.

De har lagt varme i gulvet og oppgradert med nye vinduer og dører, noe som gjør at det er god komfort og varme i leiligheten. 

–Før vi renoverte nesten snøa det på soverommet, ler hun.

Ellers har de fått revet ned til jordkjelleren på kjøkkenet og spisestuen, bygd det opp igjen, og pusset opp og malt alle rommene. 

–Mamma gleder seg til å flytte til kårenden, men det blir ikke med det første nå som det er nyrenovert her, ler Pernille.

Fór-produksjon

Paret forteller at de har hatt gårdsdrifta et år nå på nyåret hvor de har drevet med sauedrifta og jorda, men at de tok fysisk over sensommeren i fjor.

Nina Torvik, mor til Pernille, forsøkte å drive med økologisk jordbærproduksjon noen år for å opprettholde produksjonen av den populære jordbæra, men fant det for arbeidsomt å drive på den måten. Å ikke dyrke noe jordbær er fremdeles uvant for familien på gården.

–Vi er oppvokst med det, så det er rart å ikke ha en flekk.

Hvert år får de henvendelser angående salg av jordbær, og kanskje vil de dyrke noe i fremtiden til eget bruk. Nå går alt av dyrket mark til å lage fór til sauene.

–Grovfóret er dyrt, så det lønner seg å produsere mest mulig selv, forklarer Idar som lager rundballer til sauene.

–I år ble det tre slåtter. Det har aldri skjedd før i Torvik. Det var rekordtidlig sommer, og nesten alle sauene var på fjellet i mai, smiler de.

Økning

På spørsmål om fremtidsplaner, ser paret for seg at det blir nytt fjøs en gang. Men ennå blir de godt hjulpet av det som allerede er på gården.

–Her er det både sauefjøs, stall og storkjøkken med muligheter for litt av hvert, smiler Pernille.

Det er fjorten flere vinterfórede sauer i år enn i fjor, og de har nesten doblet buskapen etter de tok over driften av førtifem sauer. De måtte vurdere om de ønsker å drive stort eller lite og se på utgiftene deretter, og har denne vinteren landet på åtti vinterfórede søyer og fem bekrer (værer).

–Det har vært ti år med sauedrift her nå, og det vil vi fortsette med, smiler hun.

Gode råd

I Oppistua har Pernille og Idar en hverdag de trives godt med, med arbeid på hjemplassen.

–Eller jobber med gårdsarbeid hos andre, smiler Idar.

En av de paret har blitt kjent med gjennom landbruket er Solmund Solstad, et bekjentskap de setter pris på.

–Vi henter inspirasjon og gode tips fra Solmund. Han driver i stor skala og har mye erfaring.

–Mamma har drevet med sau i ni år. Hun har erfart en hel del på de årene, så hun har mye klokt å dele med oss. Samtidig er hun opptatt av å balansere veiledningen med at vi skal få gjøre ting på vår egen måte og teste nye metoder, en veilederrolle jeg synes hun mestrer overraskende godt.

–Og om ikke mamma har vært borti det, har som regel Solmund vært borti det, så vi er heldige med rådførerne våre, sier Pernille.

Særnavn

Både hunden deres, et værlam, og to voksne bekrer kommer fra Solmund.

Den ene væren er en Texel-bekre, kalt Texas. Texel-bekrene er kraftige dyr.

–Men Brutus er størst, skyter Pernille inn smilende, om en av værene i rasen Norsk kvit sau.

Den andre væren fra Solstad er en voksen Sjeviot som naturlig nok heter Solmund.

–Solmund er Sjeviotsau med lange, smale ører, så vi ser enkelt hvilke påsettlam som er fra han, sier hun og forklarer at andre sauer som får navn fremover vil få navn som de ikke kan forveksle med mennesker de kjenner.

–Jeg blir litt forvirret når Idar forteller at nå har det skjedd det og det med Solmund. Da er det lettere med Perla, ler hun.

Sauparing

Da Trollheimsporten besøkte Torvik tidligere i desember, holdt de på med å sette på lam. Bekrene gikk sammen med hver sin saueflokk; for eksempel var værlammet Dønheim NKS inne sammen med påsettlammene, og værlammet Solstad NKS ute hos risbitsauene.

Pernille og Idar forklarer at de har én bekre pr. garde. Lamsauene er oppdelt i fire, så den femte bekren er i en egen garde til alle bekrene bytter plass igjen etter 16 dager.

Det blir lam fra starten av april. Våren 2024 startet de sist på mars.

–Satser på at alle tek seg (blir drektige), og på et passelig lammesnitt. De har kun to spener, så det er fint at snittet ikke blir for høyt, sier Idar.

De var fulltallige i fjor, med null sauer som var tomme (som ikke fikk lam).

Mange raser

Paret har mange sorter sauer. 

–Sau er ikke sau, sier Pernille.

De ser forskjell på sauene både på oppførselen og på utseende, som lengde på hale og hvor spisse ørene er.

–Mamma begynte med Steigarsau som da var utrydningstruede. Rasen er en del av grunnlaget for rasen NKS, sier Pernille. 

Idar forteller at bestanden de har nå er blandinger av flere raser; mest av Norsk kvit sau (NKS), en andel fra Steigar, en del Sjeviotsau og noen få med gener fra Spælsau og Grå trøndersau.

Fremover ønsker de å få mer renrasede sauer. Slik det ser ut nå, er det Norsk kvit sau og Sjeviot de vil fortsette med i størst grad.

God harmoni

Det er god ro og en harmonisk atmosfære inne i fjøset. Det er også like idyllisk når vi tar turen ut. Da kommer en sau bort til Pernille. Petra er kosete.

Både ute og inne er sauene oppdelt i to garder. Driverne sorterer mellom risbitsauer, påsettlam og gammelsauer.

Tidligere har det vært sauer kun i sauefjøset, men nå har de ryddet ut det som var i redskapshuset og ordnet til en luftig og fin plass for å ha sauer ute hele vinteren. 

Sist vinter opplevde de at sauene fikk munnskurv. Paret er tydelig på at de synes det fungerer greit å ha en del av bestanden ute, da det også resulterer i bedre innemiljø for de som er i fjøset.

Idar forteller at de har lagt varmekabler for at vannet skal holde seg frostfritt ute i redskapshuset. Tidligere har de brukt flis på bakken, men de har byttet til halm da den holder seg lengre tørr.

–Det blir kjekt om det blir en fin vår, sier Pernille og tenker på sauene uti redskapshuset.

Men det er ingen tvil om at sauene vil ha det godt uansett. Der de går på gulv dekket med halm, og har konstant tilgang til forhekk som rommer to rundballer og både salt- og mineralstein tilgjengelig, ser vi godt at bekren Brutus har det som plommen i egget sammen med sauene han går sammen med.

Sauesanking

Angående saueleting, har det vært enkelt;

–Vi pleier å ha alle på setra. Men de kommer hjem hver uke; det har vært tradisjon i mange år.

Det kan høres lettvindt ut, men det er ikke bare fordeler med det. De må gjete dem opp til Torviksetra igjen hver gang de kommer ned.

–Så den tradisjonen er vi alle på gården mer enn nok forsynte med, ler Pernille.

I år har de delt opp sauene på sommerbeite i to; nye og gamle. De gamle har vært på setra og de nye på Østre Nordmarka. Det er første året sauene er på beite der, og det var Idar og Stig, en av hans storebrødre, som stod for saueletingen på Nordmarka.

Stig har vært avløser i mange år, da særlig hos Solmund Solstad, så fra han har paret også fått mange råd og god bistand. Broren er også saueklipper, og det er han som tar seg av klippingen av sauene i Oppistua nå. Etter hvert skal han i gang med å lære seg å skanne, fostertelling av sau, så da vil paret igjen få god hjelp av Stig til å få oversikt over hvor mange lam de venter til våren.

–Lammene som hadde beitet på Nordmarka i sommer, hadde 21,4 kilogram i snitt i slaktvekt, forteller Idar.

Men ikke alle lammene var like store. De fikk melding om en sau med lam i Bæverdalen på appen "Findmy" - en app som viser hvor sauene er, da de går med Findmy-klaver (GPS).

–Det er sikkert soppen, ler Idar, og forteller at Stig har forklart at sauene løper etter soppen.

De dyrene ble sendt til slakt, da de ikke ønsker flere turer på leting i Bæverdalen.

–Men de var veldig fine da, smiler Pernille, og forteller at de var trimmede og veldig fine i ansiktet:

–Springerne så så spreke ut, ler hun.

–Og så er det første gang i år, at vi har svømt og hentet sau, fortsetter de.

–Det var flere sauer med lam på en øy på Nordmarka, cirka 5-10 meter fra land.

–Vi mistenker at det har vært en hund som har jaget de, sier Idar.

–Vi fikk med oss to spreke, gode hjelpere og fikk til slutt svømt tilbake med de fleste, og noen få hoppet uti frivillig.

–Så det gikk godt det også, smiler de.

Hjemmekjær

Paret bodde i kammersleiligheten i midten av huset i nærmere to år før de flyttet til kårenden.

–Jeg fikk nesten hjemlengsel når jeg kom hit, ler Pernille som så og si har bodd hele livet sitt på gården. I 2018 bodde hun en liten stund i Trondheim. Hun er vant til fjord i en rolig vik, og kjente fort at byen ikke var stedet å bo for henne.

–Noen dager i by går godt, men jeg er en bygdeutkantdråk (-jente), sier hun på godt surnadalsk.

–Vi er ikke noe byfolk noen av oss to, bekrefter de, og Pernille håper flere kjenner det er bedre med roen i utkanten på bygda enn stresset midt i byen.

–Vi blir stadig kalt et gammelt ektepar; "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu", er en av favorittseriene våre, sier hun, og viser til at de er veldig takknemlige for å bo akkurat der de bor og at de får lov til å leve livet sitt på denne måten.

Pernille har en egen Instagram-profil som heter oppistuagard hvor de viser litt av hva gårdshverdagen har å by på og hvor idyllisk det er på gården, i håp om å inspirere andre til å prøve å finne lykken i landlige omgivelser for å gi grendene og landbruket en lys fremtid.