Fjøsprat med Ingunn Tørset

Når vi ankommer gården i Rindal, høres lyden av snekkere som er i full sving på det nye fjøset. I tunet spankulerer noen høner og vi kan skimte sauene som beiter fornøyd på beitene rundt gården. Det er travelt å være bonde på Kamslett gård om dagen, for fjøset skal stå ferdig om bare en drøy måned. Og fremdeles går det mange sauer til fjells.

Variasjon i kosten

Ingunn Tørset møter oss ved det ene beitet, like ved et boligområde som ligger tett ved gården. Et svartflekkete lam er ute på vift, og må loses tilbake til beitet. Ikke en ukjent problematikk for dem som driver med småfe. Hun viser frem beitene som strekker seg opp mot skog og fjell. 

- Her var det tett furuskog da vi tok over. Nå har vi hogget skogen i samarbeid med nabogården, og er i ferd med å rydde oss nytt beiteområde, forteller Tørset.

Og det er tydelig at det gror godt der det bare for få år siden bare var livløs skogbunn. Nå står det lauvtrær spredt utover det lille dalføret, og vi skimter sau som beiter i det åpne landskapet. Det setter også naboer og turgåere stor pris på. 

- Sauene liker seg her, og det er tydelig at de foretrekker et mer variert beite med både trær og ulike vekster.

Hun har sau delvis på innmark også, men hun forteller at hun er opptatt av å gi dem mer fiber i kosten.

- Jeg har en teori om at jeg unngår en del sykdom og plutselig død på lam om de ikke bare får gå og kaste i seg kraftig raigras. 

Hun tenker på tilstanden som kalles pulpanyre hos lam. 

- Men det er bare en teori da, smiler hun. 

Med seg har hun to gjeterhunder i bånd, som hun har gått tur med. For øvrig én pensjonist og én unghund. Ikke så mye hjelp å få av noen av dem for øyeblikket, med andre ord.

- Det ble litt knapt med tid til å trene hund i sommer, forklarer hun.

- Fjøsbygginga har tatt alt fokus. Det er jammen krevende og mye å sette seg inn i! 

Satse på sau

Ingunn Tørset har vokst opp på Kamslett gård, som ligger på en høyde ovenfor Bolme i Rindal. Her drev foreldrene hennes med sau da hun var barn. Hun forteller at hun mistet begge foreldrene i ung alder, og at det ble tøffe år. Da ble fjøset tømt, redskaper solgt og jorda ble forpaktet bort. Selv valgte hun å gå på jordbruksskolen på Øya i Trøndelag. Der skulle hun ha praksis hos en sauebonde i Rennebu, Jon Kvam. Det viste seg å bli et avgjørende møte for fremtidsvalgene.

- Han drev med spelsau, og det var slik jeg ble kjent med rasen, sier Tørset. 

- De var fine å se til, og de har så mange gode egenskaper. Spelsauen er kanskje litt mindre enn NKS, men de har til gjengjeld mye enklere fødsler og har gode moregenskaper. 

Hun har tilbragt flere perioder på gården hos Jon og familien, og hjulpet til med flere lamminger. Han har blitt som en mentor for henne, og terskelen for å ringe er lav. Tørset forteller at det har vært godt å ha noen å ringe til for å spørre om råd. 

- Det hadde nok ikke blitt verken spel eller sau uten han, smiler hun og vil gjerne rette en takk til Jon med familie.

Inspirert av ny kunnskap og nye bekjentskaper, flyttet Ingunn Tørset hjem til Rindal og tok over hjemgården som 21 åring. Her startet hun opp med sau i det gamle fjøset etter foreldrene.

- Det var tøft, men det var dette jeg ville drive med, sier hun. 

Krevende å være kvinnelige bonde

Siden den gang har sauebonden rukket å drive i hele 17 år, og fått både samboer og fire gutter. Nå var det lille fjøset utslitt, og det var tungt å drive så manuelt i tillegg til jobb utenfor gården. 

- Jeg hadde nok ønsket å bygge ut for mange år siden. Men landbruket har fryktelig dårlige ordninger for kvinnelige bønder som skal ha fødselspermisjon, sier Tørset oppgitt.

- Det er ingen hjelp å få, en må i fjøset om en er høygravid eller har spebarn. 

Hun husker tilbake til perioder med både lamming i fjøset og amming på natt. 

- Jeg tror ikke karene aner hva vi kvinner må tåle! Det er noen som krever en hele tiden, og de daglige gjøremålene tar heller ikke pause, selv om det er lamming. 

Nå er hun ferdig med småbarnsfase, og klar for å satse på sau. 

Trollheimsporten har skrevet om saueproduksjon tidligere, les om Elisabeth Mathisen i Lomundal her.

Vinne i lotto

Det har lenge vært kjent at det være krevende å få lønnsomhet i produksjoner med sau. Lave priser på lammekjøtt og utfordringer med rovdyr, er bare to faktorer som gjør at mange velger å sette kroken på fjøsdøra. I hvert fall når neste generasjon skal ta over. Så hva får ei driftig 4-barnsmor til å satse og bygge ut?

- Jeg har ikke vunnet i lotto nei, smiler hun.

- Men jeg tror jeg har vunnet hos Innovasjon Norge! Jeg fikk både lån og støtte av dem til å bygge ut. 

Fjøset er straks klart utvendig, og etter planen skal sauene få flytte inn den 1. november. Per i dag har hun mellom 80 og 90 vinterfôra sau i tillegg til lam. Nå skal hun gradvis øke besetningen til den teller om lag 250 vinterfôra sau. 

- Vi har valgt å bruke lokale håndverkere, både på betong, elementer og snekkerarbeid, forteller Tørset.

De har gjort alt av grunnarbeid og innvendig montering selv. Betong og snekkerarbeid har det satt bort, men likevel ble det langt mange flere timer med egeninnsats enn planlagt. 

- Det har vært krevende å holde seg til budsjettet. Så vi har måttet brette opp ermene og gjøre mye selv, i tillegg til alt det andre vi gjør med drifta.

På gulvet er det plastrister og det skal være to langsgående fôrbrett.

- Under fjøset har vi laget en overdimensjonert møkkakjeller. Det er for å kunne ta imot gjødsel fra andre gårder som ikke har kapasitet. På den måten håper jeg at vi kan redusere bruken av kunstgjødsel. Den idéen er jeg ganske fornøyd med, smiler hun.

Fjøset er oppført med reisverk i tre, og skal få panel og plater innvendig. Nettopp det med trekonstruksjon var et viktig kriterie for Ingunn da de skulle planlegge det nye fjøset. Innovasjon Norge gir nemlig tilskudd på inntil 400 000,- for fjøsbygninger i tre. Dette for å ta vare på tradisjoner og få flere til å velge bærekraftige materialer.

Nå gleder hun seg til å flytte sauene inn i det nye fjøset. Her skal de få god plass til å bevege seg i store binger. Tørset har nemlig erfart at det blir roligere om de får velge å gruppere seg mer naturlig, enn om de blir plassert sammen i små binger.

- Først og fremst skal det bli godt med mer plass i lamminga. Vi får god plass til lammingsbinger her, og de skal kunne spise av fôrbrettet hele tiden. Det letter arbeidet enormt, når man ikke må klatre over diverse grinder med vann og mat mange ganger for dag!

Det gamle fjøset skal også fungere som avlastningsområde, da det krever mye plass å ta imot hundrevis av lam på kort tid. 

- Og så skal vi fôre med minilaster, det skal bli godt! 

Trollheimsporten har skrevet om spelsau tidligere, på besøk hos Per Åke Jakobsson på Hjellnes.

Fjellsommer

Sauene går i fjellet ovenfor gården. Det er praktisk å kunne gå med dem fra fjøsdøra, og slik spare mange timer med bil og henger vår og høst. De fleste av de voksne har sendere på seg, for å lette arbeidet med sanking. Men Tørset forteller at de går langt, så det blir mange fjellturer og lange dager på høsten. Enkelte dager kan hun være ute i 12 timer på leting etter sau.

- Jeg har en plan om å avle på dem som finner veien hjem selv. De lærer det bort til lammene, så det er veldig kjekt, forteller Tørset.

Sommeren har vært nokså tørr i fjellet, så en del sauer kom hjem allerede i starten på august. Det er en måned for tidlig, i forhold til vanlig.

- Jeg fulgte dem opp igjen et par ganger, men det tok alltid bare en dag eller to før de var tilbake. Da er det bare å gi opp. Heldigvis har vi nok beite her hjemme, så det gikk fint, sier hun.

Kampen mot krattet

Det er tydelig at det med å rydde beite er en viktig sak for Rindalsbonden. Kanskje nettopp fordi så mye hadde grodd igjen på de årene gården var ute av drift? Nå er hun i hvert fall i full gang med å rydde, og hun tar stadig tilbake nye områder.

- Order er verst, den liker ikke sauene å spise. Kun hvis det er unge skudd, da kan de forsyne seg av det. 

Tørset forteller om en strategi for å bekjempe orderkratt:

Metoden går ut på å sage ned kratt og trær på høsten, slik at sauene kan forsyne seg av skuddene som spirer fra trestubbene til våren. Etter sommeren er det nok en gang kommet ferske skudd, som sauene spiser på høstbeite når de kommer tilbake fra fjellet. Etter bare et par år med dette, har Tørset erfart at veksten stagnerer. 

- Spelsauen er en fantastisk beiterydder. Det har blitt så fint der den har gått i noen år, så vi gleder oss til å åpne opp landskapet enda mer de neste årene, sier Tørset fornøyd.

- Og så må jeg si at beitepusseren er gull verdt!

- Det ska bo dyr i fjøsan

Sauebonden på Kamslett forteller at det var mange fler som drev med sau i Rindal tidligere. Den gangen var det samarbeid om både avl og sanking. Nå sanker hun og familien helt alene i sitt område av Trollheimen. Det gir merarbeid for dem som fortsatt holder på.

- Det var fint å ha et miljø rundt seg, noen å ringe til om man trengte å tenke høyt. Nå er det stadig færre sauebønder her, og det er utrolig synd. Rindal brukte å være et skikkelig sauedistrikt med både værringer og kåringer, mimrer hun. 

For henne har det vært naturlig å ha dyr rundt seg, selv om lønnsomheten ikke alltid har vært det helt store. 

- Jeg tror vi må tenke mer helhetlig om dette, sier hun.

- Det er like mye en livsstil som et arbeid. Vi får igjen så mye i kontakten med dyr og natur, og det er godt å gi en slik oppvekst til barna.

De fire guttene er med i både lamming og sanking, selv om motorcross og andre aktiviteter frister mer per dags dato.

- De har likevel fått med seg mange verdier, og de vet hvor maten kommer fra. Og så tror jeg de blir mer robuste.

Firebarnsmoren mimrer tilbake til en gang hun hadde tatt med et svakt lam inn på vaskerommet for å varme det. I løpet av dagen døde lammet. Da guttungen kom hjem fra barnehagen, lå det fremdeles på trappa. Han utbrøt:

- Å, er det han vi skal ha til middag i dag?

Lokalmat

For å få mer lønnsomhet i drifta, håper Ingunn Tørset å kunne ta tilbake en del av kjøttet og selge selv. Per i dag selger hun både halve slakt og parterte stykningsdeler på bestilling. 

- Dette er rene varer, produsert på en bærekraftig måte. Her trengs det knapt en innholdsfortegnelse, det er jo bare rent sauekjøtt, forteller hun og håper at flere får øynene opp for å handle lokalt. 

Hun har også et lite utsalg i en frysedisk på Rindalskaféen 3 Venner.  Spelsauen har flott ull, som gir luftige og langhårede skinnfeller. Dersom noen vil finne ut mer om varene, sjekk ut facebooksiden Lam fra Kamslett Gård. 

- Drømmen hadde vært å ha et eget gårdsutsalg med både kjøttvarer og lammeskinn, forteller hun.

- Men det får bli noen år frem i tid, nå har det vært nok for ei stund.