Fjøsprat med Elisabeth Mathisen Asphaug

I forbindelse med årets jordbruksoppgjør, har Trollheimsporten laget en serie med Fjøsprat. I de kommende ukene vil dere få hilse på flere av våre lokale bønder og høre om stort og smått, drømmer og politikk.

Dagens bonde er Elisabeth Mathisen Asphaug, Halgunsetbakkan i Lomundal

Hva produserer du på gården?

- Her har vi 150 vinterfôra sau av rasen kvit spel, grasproduksjon på 350 mål og 100 mål med beiter. Gården vår ligger øverst oppi Halgunsetbakkan og heter "Fjelle". Det beskriver nok forutsetningene ganske godt, her bor vi tett på fjell og natur, forteller Elisabeth Mathisen Asphaug. Nå er det 21 år siden mannen Einar tok over drifta etter faren, som sammen med Elisabeth har bygd ut fjøset. Elisabeth forteller at det var i hennes interesse å fortsette og utvide med sau. Hun hadde nemlig hatt en del helseutfordringer, og kjente at det passet godt å jobbe hjemme på gården. Einar jobber på RBL på dagtid, men bidrar aktivt inn i drifta han og. - Noen ganger må man nesten være flere, sånn som i kveld når vi skal merke lam og veie dem. Hver sommer har han 3 uker ferie, og den bruker han på å slå gras og kjøre møkk. Men vi trives med det, smiler hun.

- Jeg er opprinnelig fra et boligfelt på Vormstad i Orkland. Så overgangen var stor da jeg flyttet opp hit. Det er værhardt her oppe, og det legger begrensninger på både saueholdet og fritidsaktivitetene våre. Elisabeth innrømmer at hun synes det kan bli vel mye snø rundt husene. - Vi går fra full vinter til sommer. Fjellbeitet ligger så og si rett utenfor fjøsdøra, så det er seint slipp hos oss. Vi må vente til sauen er ute før vi kan begynne å kjøre møkk, så det blir som regel rundt St. Hans før vi er ferdige. Da rekker vi 1 slått før sauen hentes ned igjen for høstbeite. Vi driver jorda på to gården i nærheten også, så vi har heldigvis mer enn nok grovfôr til eget bruk. Men det er litt andre forhold her enn lenger nede i dalen.

Hva gjør du i dag?

- I dag er det lamming det går i. Men akkurat nå er det veldig rolig. Typisk det, når man likevel må gå og følge med. Man setter liksom alt på vent, slik at man er til stede når det skjer. Stort sett har lamminga gått greit i år, halve besetninga er ferdig til nå. Ideelt sett skulle vi ha sluppet ut de som er ferdige, men det er jo så mye snø her, sukker Asphaug.

- Og så kikker jeg ekstra nøye etter symptomer på tokoplasma. Vi har vært plaget med det tidligere. For noen år siden ble 25 tikser smittet og kastet lam. Sånt fører til store økonomiske tap og triste dager på jobb. Derfor har vi pleid å vaksinere hver høst, slik at lammene som fødes er immune. Men i fjor var det ikke vaksiner å få tak i, så det er litt spennende.. Heldigvis ser det fint ut så langt.

Hva er du mest fornøyd med ved egen drift?

- Det er nok at vi bygde på fjøset i rett tid i forhold til økonomi. I 2005 var byggekostnadene såpass lave at vi slapp å ta oss lån over evne. Nå kan vi velge å slutte, uten å sitte igjen med mange millioner i lån. Det har vært viktig for oss å hele tiden ha en sånn margin. Vi er ikke tvunget til å drive, nå driver vi fordi vi trives med det. Fjøset er lyst og luftig, og har lette innredninger. Det er kjekt at jeg kan håndtere det selv, i og med at jeg jobber mye alene på dagtid.

- Jeg er også veldig fornøyd med å ha fjellbeite tilgjengelig. Det er godt for både folk og dyr. Vi skulle vel egentlig ha økt drifta med 100 sau, men det fungerer godt som det er nå, synes Asphaug. Hun forteller at fjøset er bygd med kapasitet for mer, men da måtte de ha bygd lammehall og leid avløser for å klare arbeidsmengden. - Det gjelder å finne en balanse, der en greier seg selv og likevel sitter igjen med noe. Om en øker omfanget, øker jo kostnadene også. Så vi forsøker heller å holde utgiftene nede. Heldigvis er ikke drømmen en stor og stilig traktor.

- Nå får jeg tid til litt andre ting også. Jeg holder aktivt på med gjeterhund og har 4 bordercollier som jeg trener mye med. 3 av dem har brukshundprøve. Hundene er et utrolig godt arbeidsredskap og gode kollegaer! En berikelse å holde på med, rett og slett. Det er tydelig at Elisabeth har et eget håndlag med hundene sine. De tok over ei tispe som var svært nervøs, og etter mye trening har de i vinter klart å gå godkjent klasse 2. som gjeterhund. - Og så har jeg holdt på med hundekjøring i alle år, og har fremdeles to store grønnlandshunder. Døtrene mine har hver sin hest som de bruker mye tid på, og jeg med dem på det. Vi farter mye rundt på treninger, både til Hoston og Surnadal. Så vi er en aktiv familie, forteller trebarnsmoren.

- Hvorfor kvit spelsau? - Det var svigerfar, gammel-Einar, som innførte spel her på Fjelle. Spelen er litt mindre enn Norsk Kvit Sau (NKS), og føder greit. De har mer naturlige instinkter på å gå samlet i fjellet, de er greie mødre og klarer fint å passe på lammene sine på beite. Så langt i år, har ingen støtt fra seg lammene heller, det kan jo være problemer med andre saueraser. Vi har også jobbet med å holde nede lammetallene, og til vanlig har de lagt på 2,2. I år er det litt færre lam, men det svinger litt fra år til år. Det er mest økonomi i å få 2 store lam som vokser opp, og i tillegg slippe alt det ekstra arbeidet og utgiftene med kopplam. Og så er vi med i Surnadal spelværring, og det er veldig greit.

Hva bekymrer deg?

- Som sauebonde tenker jeg mest på alt som kan skje med sauene, forteller Asphaug. - De er veldig sårbare egentlig. Her oppe er vi ikke plaget med jerv, men vi har til gjengjeld mye alveld som følge av at de får i seg en romeplante på beite. Vi har mistet mange lam på grunn av det. De får først feber og begynner å miste ulla på ryggen, deretter blir de blinde. Men etter å ha begynt å bruke flottmiddel på sauen, har vi utrolig nok vært noe mindre plaget. Naboen har akkurat samme rase sau som vi, og de beiter i samme områder, bare litt lengre bort. De er ikke plaget. Så dette burde det vært forsket mer på!

- Sauebønder er spesielt utsatt i forhold til tap, og det sliter på en. Det er så mye som kan gå galt. Det er farlig for sauen å gå for lenge inne med tanke på smittepress, men så er det farlig å komme ut for tidlig også. Det er en tam rev oppi her som går og plukker lam på nattestid, og ørna vet meget godt når vi slipper dem ut. Jeg tror man må ha god psyke for å drive med sau. Men vi holder på, og vi kan ikke gå og tenke negativt hele tiden. Det kommer ikke god ut, verken utad eller for en selv. Optimisme er smittsomt det og. Sau er artig!

- Ellers er økonomien i sauebruket for lav. Det skulle gått an å investert litt, uten å måtte ta fra privatøkonomien. Vi ønsker oss redskapshus, lammehall og rullerende fôrbrett, men inntekta fra drifta er bare nok til en liten lønning til meg. Slik har det vært lenge, og utgiftene bare øker mens inntektene har stagnert for lenge siden. Da er det billigere at jeg går her og triller inn rundball manuelt. Et typisk sauebruk med andre ord, her blir det bare vedlikehold og reparasjoner på gammelt utstyr. Vi har lang innefôringsperiode, og det gjør det også dyrere å drive.

Hva drømmer du om?

- Det er i grunnen det å fortsette å bo og drive her som nå. Jeg kunne ikke ha drevet med noe annet, dette er det riktige for oss. Både med tanke de ressursene gården har, og våre interesser, forteller Elisabeth. Og etter mange års drift vet hun hva hun snakker om.

- Da er vi avhengige av å kunne slippe dyr i utmarka og få utnyttet de ressursene som finnes der. Jeg er opptatt av dette med beiterett i utmark, det ligger veldig på meg. Vi sauebønder er helt avhengige av at den består. Men stadig flere steder oppstår det konflikter som følge av hytteutbygging og diskusjoner rundt gjerdeplikt, og det skjer i hele landet. Hus selges som fritidsbolig, uten at ny eier er informert om gjerdeplikten. Det resulterer i både storfe og småfe på avveie, og det fører fort til konflikt når hageplantene er oppspist. Gjerdeplikten må få en oppsving, når det ikke fungerer blir det kaos for både folk og dyr. Vi vil bare ha det fredelig med naboene, og samtidig vite at dyrene våre er trygt inngjerdet. Det handler om dyrevelferd også. Vi skulle gjerne hatt NoFence på dyrene våre, men det er snakk om store summer i investering og årsutgifter. Kanskje en drøm kan være at det utvikles støtteordninger for innkjøp?

- Det er så viktig at folk viser hensyn til dyr i utmark. Og vi er avhengige av en fornuftig rovdyrpolitikk. Det er tross alt dyrene som gjør at vi har det fine kulturlandskapet vi har. Uten sauebruk, så vil landet gro fullstendig igjen, tror Asphaug. - Det er alt for mange som trapper ned, og rekrutteringa er dårlig. Det er veldig synd for miljøet sin del.

- Og så hadde det vært en drøm om man kunne få erstatning for flere typer tap enn til rovdyr. Et år mistet vi sau til en verdi av nærmere to hundre tusen på grunn av tokoplasma, og vi måtte virkelig kjempe oss til å få erstatning. Dersom noen melder inn rovdyrtap, får de erstatning og kompensasjon for de neste tre årene. Det oppleves urettferdig, mener Asphaug. - Jeg kan anbefale sykdomsforsikring!

- Til slutt hadde det vært en drøm om drifta kunne ha finansiert seg selv i det minste. Nå er det mannen min som reparerer alt av utstyr, og vi har fått en del hjelp fra kårkallen og ungene våre. Hvis vi skulle ha leid inn folk til de tingene, så hadde vi ikke sittet igjen med noe som helst. Men vi fortsetter, så lenge vi får til å drive.

- For oss er praktiske ting som god drift, rovdyrpolitikk, beiterett og mengde tap likeså avgjørende faktorer som jordbruksoppgjøret. Det hjelper ikke med god kilopris, hvis vi ikke får levert dyrene til slakt.

Hva er din hilsen til de som sitter rundt forhandlingsbordet i jordbruksoppgjøret?

- Ta vare på oss som driver, så vi orker å driver videre. Vi er et tålmodig folkeslag, men også vi trenger gode forutsetninger. Gi oss ei anstendig lønn som det går an å leve av, og som står i stil til alt arbeidet vi legger ned. Vi bruker all fritida vår på å drive gård, og jobber til alle døgnets tider. Vi er riktignok selvstendig næringsdrivende, men vi er underlagt mange premisser som vi ikke rår over, særlig på inntektssida. Og så hadde det vært fint om det ble tatt høyde for driftsform. Det er stor forskjell på å ha utegangersau på Frøya og de lange vintrene med innefôring her oppe.

Hva er din hilsen til kolleger i Rindal og Surnadal?

- Jeg vil ønske alle en fin vår og ei god våronn. Håper alle får gode resultater og innhøsting, uansett hvilken produksjon de måtte ha.

Trollheimsporten takker for maten og fjøspraten!

De andre Fjøspratene finner du her:

Jon Landsem: https://www.trollheimsporten.no/bonder-landbruk-politikk/fjosprat-med-jon-landsem/233131

Jan Henrik Moen: https://www.trollheimsporten.no/bonder-landbruk-rindalsnytt/fjosprat-med-jan-henrik-moen/232602

Eirik Fiske: https://www.trollheimsporten.no/fjosprat-med-eirik-fiske/233332

Ole Kristian Sæterbø: https://www.trollheimsporten.no/landbruk-rindalsnytt-surnadalsnytt/fjosprat-med-ole-kristian-saeterbo/234209

Per Åke Jakobsson: https://www.trollheimsporten.no/kvanne-landbruk-politikk/fjosprat-med-per-ake-jakobsson/234614

I neste reportasje skal vi besøke en ung bonde med båsfjøs i Bøfjorden.