Kunstvandring rundt «Den Trondhjemske Postvei»

Vandring fra Vang mot Stangvik

I strålende vær fredag 28.juli ble kulturvandringen langs «Den Trondhjemske Postvei» arrangert, med oppmøte på Vang i Røgrenda. Ca. 100 personer var oppmøtte for å gå den fine veien over Høgst Marka og Tjønnmyra, hvor håndverker Jorun Kraft Mo har lagt mye arbeid i sin skulptur Kloppbrua. Fra gammelt av lagde de slikke klopper over bekker og våte områder slik som diker og bløthull i myrer, for at man skulle komme seg frem med hester uten at de satte seg fast med sine lass på dårlige utsatte veier. Man benyttet det man hadde av dertil egnede materialer slik som stokker, stranger med underlag av ris og greiner etc. God medhjelper til Jorun har vært tanteungen Tore Mo. Legg forresten merke til at strangene er laftet til underlaget og plugget til fundamentet for ekstra holdbarhet. Dette er ypperlig håndverk av Jorun.

Veien videre mot Stangvik

Veien videre fra Tjønnmyra går så ned Langbrekkå med vidunderlig fin natur nedover til Lerbrua, Lerbruveien til Bondehuset i Stangvika, hvor der er åpent hus med aktiviteter for små og store.

Aktivitetsdag på Bondehuset i Stangvik

Når postveivandrerne ankommer Bondehuset så er veien tilbakelagt og huset sprudler av liv og hendelser. Her kunne man også sitte ute og nyte det fine været med en kaffekopp og ferske bakervarer som kanelsnurrer og skoleboller fra Lia Gård v/Monica Moen Kvendset og fine toner fra lirekassespill.

Her er historiske gjenstander fra svunne dager utstilt av Hans Torslett. En rekke sverd og gjenstander og en replika av en bue som er 9000 år gammel. -Buen ble laget slik at et helt stykke ved med ytterved som ga styrken, mens innerveden ga spensten, sier Torslett.

Helge og Keiko I. Dragseth fra Gjøra solgte frimerker og håndlagde ting som smykker, gavekort mm. hvor noe var laget av papir (origami), stoff og perler.

Sigbjørn Børset fra Ålvundeid var indianerhøvding, noe som ungene satte stor pris på, da de kunne lage sin egen fjærpryd. Utendørs var det laget en tipi til høvdingen som ungene kunne benytte og det var stor stas. Børset kunne fortelle at han fra barnsben alltid har vært indianer, og hvem kan med hånden på hjertet si at man ikke har vært det. Jeg husker vi lekte indianer og hvit, hvor skalpene ble tatt hvis man ikke svarte riktig på spørsmålet «Pænga eller livet», og vi svarte selvfølgelig «Livet» for «Pæng» hadde vi lite av, og dermed ble vi skalpert omgående.

Postveikunstnerne hadde laget kort som man kunne få eget stempel med emblemet «Den norske postvei» samt kjøpe frimerke på kortet for forsendelse. Dette ble eminent utført av postmester Anders Askelund som for anledningen er ikledd sin fine postmesterdress.

Stangvik Historielag solgte sine årshefter og Svein Sæter solgte eksemplarer av sin bok Amerikabrev. Det selges bakkels, kaffe, te, is, brus pølser mm. og salget går strykende.

Postveiskunstnerne

Så var tiden kommet til at postveikunstnerne skulle intervjues om sine kunstverk hvor noen var utstilte i galleriet på Bondehuset og noen langs postveien. Svein Sæter var intervjuer og her var mange lydhøre tilskuere. Yngvild Sæter og Siri Skjerve hadde dessverre ikke anledning til å være med denne dagen. Jørgen Mo, Toril Redal,Jorun Kraft Mo og Brit Dyrnes var imidlertid tilstede og ble intervjuet om sine kunstverk.

-Jørgen Mo presenterte sin skulptur «Gullmaskinen». Den ble først ble modellert av leire, og tilslutt stod den ferdig i keramikk, kunne Jørgen fortelle.
-Jeg googlet meg frem i amerikanske nettsteder og fant tilslutt en interessant manual for gullgravere, sier Jørgen, hvorpå han beskrev teknikken for å få frem artiklene fra manualen overført til keramikkskulpturen. -Jeg må innrømme at jeg ble inspirert av dampbåtene/Amerikalinjen hvor norske immigranter til USA kom over til det forjettede gull-landet hvor alt var mulig, sier Jørgen. -Svein spør Jørgen om han vil fortsette med gullgreier i sin kunst, mens Jørgen svarer at han ikke riktig vet om det er veien videre.

-Brit Dyrli bur i Rønnan, huset som gullgraverkongen bygde, og som ble tegnet av brødrene Berner (ref. Carl Berners plass i Oslo) og viste frem en annen side av Berners sine arkitekturevner, nemlig 2 stoler tegnet av de samme brødrene. Hun har designet kunstverket «Poste Restanse» som er en påskrift på postforsendelser som angir at adressaten må komme på postkontoret og hente sendingen sin, hvorpå hun forteller at postforsendelser holder på å bli foreldet, da mail etc. har overtatt. - Videre forteller Brit, at kunstverket er inspirert av mine/våre reiser, dvs. at reisebilder er assosiert med postkort, formet av kunstnere og at frimerker også er formet av kunstnere. I sitt arbeide med dette var hun på leting etter et kjærlighetsbrev fra kjæresten Anders, som ble sendt «Poste restante» fra ham under en reise i San Fransico, men dessverre fant hun det ikke. Det har sikkert blitt sendt tilbake sier hun, med glimt i øyet – Poste restante.

-Jorun Kraft Mo har laget skulpturen Klopp-brua som står ved Kjønnmyra ved Vang. Jeg er opptatt av at jeg først og fremst er håndverker og så kunstner, sier Jorunn. -Jeg er opptatt av at jeg skal ha hverdagsestetikk i ryggmargen, sier Jorun -Skulpturen handler om at man skal komme seg frem med posten uansett, noe som er et globalt fenomen, og ordet klopp er et gammelt nordmørsk ord om eksempelvis øverste trinnet på trappen ut på gårdsrommet, sier Jorun. I overført betydning kloppinn, som kan overføres til avsatser i terrenget slik som på stedsnavnet Kloppinn mellom Mo og Grytskog. -Det er viktig at de som opplever kunstverkene, har et eget og forskjellig forhold til kunstverkene, sier Jorun.

-Toril Redal har laget skulpturen «Kommer fra sjøen, og veien går igjennom», hvor postvorren har inspirert meg om at den er et landemerke, og at nye inntrykk bestandig kommer utenveis fra inn til en bygd, og da fra gammelt av via postveien, sier Toril. -Jeg jobber med støv, sier Toril, og det er slik at støv finnes alle plasser, og noe ligger igjen overalt. Materialer sirkulerer til evig tid. Arbeidet med å lage ting av eksempelvis knust tegl, teglstøv, og finere støv av leire, hvor støvet er innom flere tilstander underveis til konkrete kunstverk er fascinerende, sier Toril.

Toril er ikke bare kunstner, men har også en liten dikterspire i seg. Hør bare på dette diktet, som er til ettertanke.
HUS SPREDER

Sår
Veiene
Husene
Ordene

Holder hus
Veier ordene
Veien

Sprer husene

-Svein Sæter forteller at det er viktig at alle har sine forskjellige assosiasjoner og kan tyde kunst på forskjellige måter, og at han som 1.klassing overvar Riksgalleriet sin utstilling på Sunndalsøra, hvor det største inntrykket han da satt igjen med av utstillingen, var et stort hvitt lerret med to svarte prikker på. Tittelen på bildet var «Isfiskere», kunne Svein fortelle, til stor applaus fra salen.

Postbæreren Elias Pederson Kvande var den første postbæreren på strekningen over marken fra Stangvika til Melhusen. Å være postbærer var en viktig, men utsatt stilling, da det ofte var store verdier i postvesken, og ble du ranet måtte du erstatte tapet selv. Han var den som ryddet marka rundt småbruket Øvre Myrledet. Anita og Svein kan fortelle at de fant denne gamle vesken da de overtok plassen i 1983. Kanskje var dette vesken til Elias?

Siri Skjerve - Varsel om godt nytt, endring, de som skal komme eller ikke lenger finnes. En forbindelse. Langs postveien ble hornet brukt til å signalisere postens komme, slik at vekslingen med neste bærer kunne foregå så raskt som mulig. Veske bytter skulder. Ny luft blåses gjennom og ut, et signal om alt det vi ennå ikke vet.

Historien til Nils og Mali Røen er den fineste jeg vet om. De var gift i over 70 år, men virket nyforelsket, som flørtende tenåringer. De fikk mange barn og enda flere barnebarn og oldebarn. De traff hverandre på 1930-talet, da de var tenåringer, og traff hverandre ofte i smug på ulike plasser på Gammelvegen (Postveien) til den dagen de giftet seg, i Stangvik kirke i 1946. Kjærlighetshistorien er nok ikke i Hollywoodstil, men blir gjort varm og magisk av Nils og Mali selv. De var personifiseringen av hvordan to mennesker kan gjøre hverandre bedre, og varmen deres påvirket hjembygda vår. De var en ren, god kraft. Gammelveien bærer på mange historier. Nils og Mali levde i denne historien, og gjorde mye for å ta vare på den. Begge var aktive for å få vegen restaurert. Om noen fortjener et minne på Gammelvegen er det Nils og Mali. Leve kjærligheten!

Epilog

Arrangementet vedr. Stangvik og Surnadal sin del av «Den Trondhjemske Postvei» har vært et stort arrangement som har blitt ført av prosjektleder Anita Land, og må sies å være særdeles godt gjennomført i alle ledd. Galleriet vil fortsatt være åpent denne uken og i 2 uker til fremover fra kl. 11.00-14.00 alle dager unntatt mandager.