– Jeg takker bøndene hver dag, for at jeg kan spise meg mett

Kari Gåsvatn er kjent som kommentator i avisa Nationen, og freelance-journalist med base i Berlin deler av året. Hun har sine røtter på en gård på Gåsvatn i Rindal. Interessen for mat, landbruk og politikk ligger «i genene» og står hennes hjerte nær. Hun har forsket på, og skrevet om, disse temaene i over 50 år. 

Kari har nettopp lansert sin nye bok “Matmakt over genene”, som omhandler flere tema som er viktige for henne; Distriktspolitikk, landbruk, miljø og mat. Denne boka er høyaktuell i forbindelse med debatten om lovverk for genteknologi, og tar opp spørsmål som “Hva slags mat skal vi produsere, hvordan og hvor?”,  og "Hvordan sikre en robust matforsyning i møte med naturkrise, klimakrise, krig og pandemier?".

Utgitt på lokalt forlag

“Matmakt over genene” er utgitt på Blomsterhaug forlag, som Svein Sæter og Anita Land fra Stangvik står bak.

Dette er første gang Kari Gåsvatn har stilt opp på et slik arrangement i heimbygda, og som ventet var det svært godt oppmøte. Ikke bare rindalinger, men også mange surnadalinger, hadde tatt turen, og mange benytta anledningen til å skaffe seg ei bok signert av forfatteren.

Kari Gåsvatn innledet praten med å si at hun syntes det var veldig hyggelig å komme til Rindal på et slikt arrangement. Hun var helt overveldet av at så mange hadde møtt opp for å høre om boka. Hun benyttet også anledningen til å takke Anita og Svein i Blomsterhaug forlag, som skjønner at dette er et viktig tema for bygdene.

Det måtte en rindaling til!

Kari fortalte at hun flytta fra bygda allerede som 15-åring for å gå på skole, men hun har vært mye i Rindal etter det også. 

Svein Sæter påpeker, med glimt i øyet, at det nok ikke er en sensasjon for de tilstedeværende at rindalinger er internasjonalt ledende, også i dette faget. Her snakker man altså om GMO, genmodifiserte organismer, som det er stor diskusjon om i nesten alle deler av verden, nesten bortsett  fra i Norge.

– Og så måtte det altså en rindaling til for å dra debatten skikkelig i gang her i landet. Dette er jo noe som kommer til å påvirke hvert eneste gardsbruk, hvert eneste kjøkken, hver eneste husstand i kommunene våre, påpeker han. 

Har ingen fasit

Kari Gåsvatn er klar på at hun ikke sitter med noen fasit. Hun understreker at hun bare er opptatt av å øke bevisstheten rundt temaet, og få i gang en diskusjon om hva som er i ferd med å skje. 

Hun er opptatt av å ta vare på maten, den tradisjonelle maten som er forankret i det norske bygdesamfunnet, som ikke har blitt utvikla i et laboratorium.

Mat av høy kvalitet

Kari forteller at hun i årenes løp har lært å sette mer og mer pris på måten hun vokste opp på. Hun bodde sammen med foreldre og søsken på et småbruk i Rindal. På 50- og 60-tallet fantes det ikke ultraprosessert mat, ikke tilsetningsstoffer eller fargestoffer i maten. 

De hadde både høner, sauer, griser og kyr på gården, og maten kom så å si rett fra naturen. Dyra gikk på beite, det var fisk i vatnet og bær i skogen, og de fleste dyrka sine egne poteter og grønsaker. Penger hadde man nesten ikke, men maten man spiste var ekte, med høy kvalitet. 

Kari har altså hele tida hatt med seg et viktig sett med verdier fra barndommen.

Hun forteller at hun i enda større grad opplevde verdien av dette da hun kom til Berlin. I Tyskland var det nemlig folk som våget å snakke høyt om at man ikke kan fortsette å gjøre landbruket mer og mer industrialisert. 

I Berlin møtte Kari aksjonister og ble kjent med organisasjoner som kjempet mot industrialisering av landbruket, og mot genteknologi. Og det har betydd mye for henne.

Må se hele bildet

Genteknologi ble fremstilt som en "quick fix" for å løse mange problemer, men hun tenkte at dette ikke kunne stemme. Hun understreker som nevnt at hun ikke har noen fasit, men at boka hennes er en nødvendig motstemme mot det hun kaller "halleluja-stemning" for innføring av genteknologi i norsk landbruk.

For Kari Gåsvatn handler ikke dette bare om en type teknologi. Hun er opptatt av å se hele bildet. Det handler om makt over maten, om at store konsern får mer og mer makt over både næringskjeden og verdikjeden, og alle innsatsmidler. 

Genteknologi er et nytt innsatsmiddel, som mange vil ta i bruk i landbruket, og det legges til og med opp til at forbrukerne ikke skal få vite om det når det er brukt genteknologi i matproduksjonen.

– Det var kanskje det jeg reagerte mest på, at det hevdes at "dette er det samme som naturen gjør, så vi trenger ikke merking". Jeg tenkte at det er så feil, så det må jeg bare skrive noe om, sier hun, og fortsetter: 

– Forskere kaller det vitenskap mot uvitenhet, vitenskap mot konspirasjonsteoretikere, klimaskeptikere, vaksinemotstandere osv. Da blir folk redde for å si noe, for de vil ikke komme i et sånt selskap. 

Selv ønsker hun heller ikke å "komme i det selskapet". Men hun hevder at vitenskapen er delt omtrent på midten, og at det egentlig er kjent, selv om det ikke virker slik i media. 

Sterke røster påstår at hvis Norge ikke får ta i bruk den nye teknologien, uten merking, uten sporing og uten risikovurdering, så kommer Norge til å tape konkurransen internasjonalt. 

– Hva slags argument er det, spør Kari Gåsvatn.

Hun mener og tror at de som uttaler seg slik fra de store avlsorganisasjonene i norsk landbruk, for eksempel, de må jo vite at dette ikke stemmer!

Merkeordningen sprer seg i Europa

Hun forteller at i Tyskland er det stor motstand mot genteknologi i landbruket, så der har de innført en merkeordning for matvarer som er produsert uten genteknologi, på tysk "Ohne gentechnik". Denne merkeordningen har nå spredt seg til flere land i Europa, og Kari håper på større bevissthet rundt merking av matvarer i Norge også, etter hvert.

Folk er generelt skeptiske til å kjøpe mat som de vet er genmodifisert, og derfor gjøres det forsøk på omgå merkeordningene med nye teknikker, såkalt "genredigering" og crispr. Man kaller gjerne den nye teknologien noe annet enn genmodifisering. I flere land snakker man om "presisjonsavl", som høres finere ut, men det er fortsatt genteknologi, presiserer Kari. Dette kan man lese mer om i boka.

I boka skriver hun også at hun ikke vet hvor farlig det er å spise genmodifisert mat, men at hun vil vil ha valget. Hun vil at maten skal merkes, slik at vi vet hva vi spiser.

Hun har også et råd med tanke på innkjøp av mat: Hvis det i innholdsfortegnelsen er nevnt noe som vi ikke bruker på eget kjøkken, da skal vi i utgangspunktet være kritiske!

Genteknologi kan også være nyttig

Kari Gåsvatn understreker at hun ikke er imot genteknologi i alle sammenhenger. Hun tror det har veldig mye for seg innen medisin, men innen medisin er det også mye større ydmykhet i bruken av teknologien, sier hun. I medisin brukes genteknologi blant annet for å hjelp mennesker som har sjeldne og alvorlige sykdommer. 

– Da bruker vi genteknologi på vår egen art. Men har vi rett til å endre på andre arter? spør hun.

Hun legger til at hun også mener at genteknologi er nyttig som analyseverktøy. Innen vinproduksjon brukes mye sprøytemidler, men ofte brukes også biologisk mangfold som alternativ til spøytemidler. Her brukes genteknologi blant annet for å analysere nye drueplanter som er avla fram på tradisjonelt vis, forteller hun.

Sjelden vellykket

Svein Sæter påpeker at av det som er gjort innen genmodifisering på planter og dyr, så er det forsvinnende lite som har vært vellykket. 

Det skapes en tro om at vi mennesker bare kan gå inn og justere litt på genene, men så glemmer man at det er sammenheng mellom genene. Hvis man forandrer på ett gen så forandrer man også på sammenhengen, og det kan skje noe annet enn man hadde regnet med. Han viste til et forsøk med en amerikansk storferase, der man justerte på genene for å bli kvitt horna. Horna ble riktignok mindre, men forsøksdyra ble samtidig resistente mot antibiotika, og forsøket ble stoppet.

Viktig biologisk mangfold

Mange av de som er intervjuet i Kari Gåsvatn si bok er opptatt av biologisk mangfold, og det å samarbeide med naturen. 

Hun nevner et eksempel fra barndommen. På den tida visste alle at potetåkeren skulle flyttes fra år til år. Man dyrke ulike planter vekselvis  på jordstykkene for å unngå at jorda blir utarmet eller sykdomsbefestet. I vår tid dyrkes poteter ofte på store arealer, i den samme jorda år etter år. Da må man bruke gjødsel og store mengder av sprøytemidler for å motvirke utarming og sykdom. Det jobbes for å skape en genmodifisert potet for å spare sprøytemidler, men er det ikke egentlig så enkelt som å drive med vekstskifte, spør Kari.

Nok mat i verden

Et argument som brukes for genmodifisering av mat er å bekjempe sult globalt. Men Kari Gåsvatn sier at det er mer nok mat i verden. Det er riktig nok ikke full enighet om disse tallene, men det er ingen tvil om at det kastes enorme mengder mat, og at matvarene ikke blir godt nok fordelt. Det kan være problemer med forsyningslinjer på grunn av krig eller av andre årsaker. Fattigdom er også et stort problem, det at folk ikke har råd til å kjøpe den maten de trenger.

Kari påpeker at det stadig legges ned flere gårdsbruk, og at mange opplever at det ikke går an å leve av å produsere mat. Det er helt vanvittig, synes hun. 

Samtidig er det aktører som tjener gode penger på begge sider av åkeren. På den ene sida er det dagligvarebransjen og næringsmiddelindustrien, og på den andre sida de store såvarekonsernene, gjødselkonsernene osv. 

Viktig å bevare mangfoldet

I boka viser hun at tradisjonell avl på planter og dyr, gjennom mange hundre år, har gitt bedre resultater enn såkalt "presisjonsavl". Gamle plante- og dyreraser var tilpasset landskapet de levde i. Moderne kyr er avlet fram for høy ytelse, og er avhengige av kraftfor. De gamle kurasene produserer riktig nok mindre melk, men de kan leve bare på gras, det er det kuas fire mager er laget for. 

Mange av de gamle husdyrrasene er i ferd med å dø ut. Det er veldig sårbart, ikke minst med tanke på dyresykdommer, epidemier, mener Kari Gåsvatn. Det er kanskje aller mest sårbart når det gjelder kylling, for der er det snevret inn til bare et par raser.

– Jeg tenker at vi må ha mest mulig mangfold for å være rustet mot dyresykdommer, sa hun.

Rundt om i verden er det mange som nå har fått øynene opp for dette, og legger ned arbeid i å bevare gamle plantesorter og husdyrraser som har stått i fare for utryddelse.

– Det er bygdene og bøndene som må ta vare på mangfoldet. Og de som jobber med å ta vare på gamle husdyrraser, de sier at den beste måten å ta vare på dem er å spise dem, sier hun med et smil.

– Vi trenger bonden!

– Jeg takker bøndene hver dag for at jeg kan spise meg mett, sier Kari.

Hun er klar over at bøndene er under press, og at det ikke er enkelt å stå på krava. Men hun mener det er på tide å begynne å stille krav, bygge opp sjøltillit, og ikke tro på fortellingene fra dem som kommer utenfra og bare skal tjene penger.

– Det kommer en dag da det blir bruk for hver minste lille jordlapp. Myndighetene snakker om beredskap, om at vi skal ha knekkebrød og pasta i boden. Det er så korttenkt! Vi trenger bønder for å ha beredskap. Det eneste som kan hjelpe oss i en krise er noen som har kunnskap om å dyrke, og kunnskap om husdyr, sier Kari.

Hun understreker at hvis alle forsyningslinjer blir brutt, av en eller annen grunn, da trenger vi mest mulig mangfold. 

– Det kan bli krig, pandemi, klimakatastrofer, eller andre typer katastrofer som vi kanskje ikke kan forestille oss enda. Da hjelper det ikke å ha pasta i boden, slår hun fast.