– Det er uforståelig det som har skjedd

De første ukrainske flyktningene har nå kommet til Rindal. Ekteparet Larysa og Viktor Sereda samt barnefamilien Olena og Oleksii Vorobiov med lille Artem bor for tiden på leilighetsbygget «Friborg» i Rindal sentrum. Nederst i saken kan du se bilder som Viktor Sereda tok fra de krigsherjede områdene.

Hverken Larysa og Viktor eller Olena og Oleksii sine historier er unike, men det gjør dem ikke mindre tragiske for det. Derfor var det et oppløftende kaffelag på Rindal Frivilligsentral, der blikket for samtlige var rettet fremover og den største diskusjonen var om hvorvidt 30. februar er en dato eller ikke.

Siden det ikke finnes noe eget flyktningmottak i Rindal, har det falt på kulturtjenesten å ta imot ukrainerne. Kulturleder Morten Møller har sammen med daglig leder på Frivilligsentralen, Anni Karlstrøm og avdelingsleder ved Rindalshuset, Kari Mette Skjølsvold, vært de som har tatt imot de to familiene.

En annen sentral person, både i dette møtet og i flyktningens møte med Rindal, er Alyona Røen. Hun jobber som regnskapsansvarlig i kommunen, men har nå blitt kastet uti det som tolk. Sammen med gjengen fra Kulturtjenesten har Alyona tatt imot flyktningene og hjulpet dem med å finne seg til rette.
– All kontakt går gjennom Alyona, forteller Møller.

Tre dager i kjelleren

Viktor og Larysa bodde i Chernihiv nord i Ukraina. Den 22. februar, dagen etter at Russland anerkjente Donetsk og Lugansk som uavhengige stater, satt de på hytta si, snaue 25 kilometer fra Chernihiv. To dager senere, den 24. februar, rullet russiske tanks inn i Ukraina og invasjonen var et faktum.

– I den første perioden var det mulig å bo på hytta. Derfra kunne vi se beskytning og bombing, og det var masse helikoptre og mye aktivitet, forteller Viktor. Vi hørte mye lyd, men vi var heldigvis et stykke unna krigssonen. Men de russiske soldatene kom nærmere og nærmere, og de kom raskt og fort, så de var i nærheten. Russerne prøvde å gå langs hovedveien, men gikk fort av veien igjen da de så den ukrainske blokkposten. De ville prøve å komme lenger inn i landet.

– Det var mye skyting og bombing rundt månedsskiftet. Det skjedde ikke noe på hytta der vi var, men det var hele tiden over oss. I starten på mars tilbrakte vi tre dager nedi kjelleren vår. Rundt den 4. mars kom ukrainske soldater og evakuerte oss. Siden vi var på krigsfronten var det ingen som tok ansvar for livene våre. Vi måtte vekk.

– Vi kan ikke forstå at dette skjedde i Ukraina. Vi kunne blitt i den kjelleren mens skyting og bombing pågikk, men vi kunne ikke forstå hva vi skulle gjøre eller hvordan vi skulle kunne leve noe vanlig liv, skyter Larysa inn.

Til slutt ble Viktor og Larysa hentet ut av ukrainske soldater og etter hvert fraktet vestover til den polsk-ukrainske grensen i byen Lviv. Broren til Larysa kjørte flyktninger ut fra Lviv og til grensen.
– Grensen krysset vi til fots, sier Viktor.

– Vi holdt til på asylmottak i Polen, der alle ukrainske flyktninger kommer til først, men det var vanskelig for oss å bli der. Det var så mye folk der. Siden måtte vi bare vente på bussen til Norge, forteller Larysa. Bussen kjørte oss først til Krakow, og så var det lavprisbillett til Oslo.

Ferden tok ekteparet til det nasjonale ankomstsenteret i Råde, hvor de ble i to og en halv uke. Deretter ble det to og en halv måned på den gamle militærleiren på Haslemoen før de til slutt kom til Rindal.

De første okkuperte

Samtidig som Viktor og Larysa Sereda satt på hytta utenfor Chernihiv, befant familien Vorobiov seg i hjembyen Melitopol, sør i Ukraina. Der ble den lille barnefamilien blant de første okkuperte i hele krigen.

– Om kvelden den 24. februar kom de russiske tanksene, forteller Olena. Melitopol var okkupert fra krigens første dag. Militæret prøvde å stå imot de første dagene og det var masse skyting i gatene. Vi søkte tilflukt i kjelleren på bygningen vi bodde i.

– Russerne presset etter hvert de ukrainske soldatene ut og de okkuperte og styrte hele byen. I den første perioden var det rolig. Men etter hvert kom russiske ledere til byen for å lage propaganda om Russland slik at folk skulle ønske at russerne skulle bli i byen.

– Da ble det vanskelig å bo der. Folk viste motstand ved å gå med ukrainske symboler, men da grep russerne folk, og særlig menn, rett fra gata. De ble torturert, sier Olena.

– De vet hvorfor de kom

Det har vært skrevet og rapportert om at dette først og fremst er president Putins krig, og at mange russiske soldater ikke visste hva de ble sendt til. Men at russiske soldater ble lurt og drevet av propaganda inn i Ukraina stiller flyktningene seg tvilende til.

– Kanskje ble noen lurt til å dra til Ukraina, men vi kan bare si at mange russiske soldater kom til Ukraina for å drepe, for å utrydde nasjonaliteten. De skjøt bare på folk. Mange var tsjetsjenere, svarer Olena.

– Du kan bli lurt de første dagene, men etter måneder forstår alle russere hvorfor de kom til Ukraina. Når du etter måneder skyter for å drepe folk, for å drepe barn, så vet du hvorfor du kom, sukker Larysa.

– Krig er dramatisk, ikke flytting

Nå har de to familiene heldigvis kommet til en del av verden der bombing, skyting og tortur ikke preger hverdagen. Morten Møller forteller at ekteparene Sereda og Vorobiov nå skal i gang med voksenopplæring for å lære seg norsk, mens lille Artem skal begynne i barnehage.

– Vi starter livet vårt helt på nytt, sier Olena. Vi hadde ingenting da vi kom til Norge. Så vi er overrasket over servicen og hjelpen og det at alle passer på og hjelper til. Kari Mette, Morten og Anni har hjulpet oss så mye med på finne oss til rette. Det er kjempefint å kjenne på mottakelsen, smiler hun.

– Dette er i grunn det første møtet Larysa, Viktor, Olena, Oleksii og Artem har med offentligheten i Rindal, sier Møller. Vi har ikke kommet så langt med å introdusere alle tilbudene Rindal har å by på, vi tar ting i riktig rekkefølge.

Og selv om begge familiene kommer fra urbane strøk, ser de ikke mørkt på tilværelsen i rurale Rindal.

– Foreldrene mine kommer fra landet, så vi er vant til små forhold, smiler Olena. Vi liker det stille og rolig.

– Vi bodde 38 år i byen, men fra vår til høst har vi vært mye på hytta og stelt i hagen. I størrelse ikke ulikt Rindal, forteller Larysa. For ikke å glemme at dette passer alderen vår mye bedre, ler hun før hun blir alvorlig igjen.

– Det blir ikke dramatisk for oss å flytte til Rindal, fordi krig er det som er dramatisk. Men vi føler oss så bra her. Alle møter oss på en bra måte og er så hyggelig og snille.

Velkomstkomiteen

Første hinder som tilflytterne må passere er språket. – Det har ikke vært kultur for å lære seg engelsk i Ukraina, så de vil gå rett på norsk, forteller Alyona Røen. Men det som fungerer er Google Translate! Viktor er kjempeflink, ler den flinke tolken.

Kaffepraten på Frivilligsentralen denne dagen var det første «offisielle» møtet med Rindal. Heller ikke Valentyna og Kostiantyn Melnychuk, som har vært i Rindal som arbeidsinnvandrere en stund, hadde møtt de nyankomne før nå.

– Dette er de første. Det blir lettere å integrere de neste når de første kommer litt i gang og lærer seg litt av språket. Valentyna og Kostiantyn tok kontakt, siden de allerede var her og ønsket å bli kjent med de nye, forteller Morten Møller.

– På sikt vil det bli mer kontakt med lokalmiljøet, men hvis noen ønsker å bli kjent eller hjelpe til andre måter så oppfordrer jeg til å kontakte Frivilligsentralen. Det er foreløpig ikke aktuelt å gå ut med konkrete behov, avslutter Møller.

Se Viktor Seredas bilder fra Ukraina: