- Løvetannbarna står mitt hjerte nærmest

Bare dager før koronaepidemien brøt ut for fullt i Norge fikk Bjørn Buan telefon fra kommunedirektør Knut Haugen i Surnadal.

- Jeg skjønte hva han ville spørre meg om. Jeg var fullt klar over at Surnadal manglet kommuneoverlege, og at det hastet med å få det på plass. Knut ringte meg fredag 6. mars, og mandagen etterpå var jeg på plass, sier Buan.

Buan har fremstått som en ryddig og bestemt kommuneoverlege i Surnadal under pandemien, og har jevnlig vært å sett i lokale medier det siste halve året. Men hvem er egentlig Bjørn Buan? Du visste kanskje at han var faglig flink, og at han er en raus mann med stort hjerte? Du kan kanskje se for deg at han liker Olav Duun og klassisk musikk? Men du visste kanskje ikke at han var landbruksstudent på Island, kan temme hest og bedømme ku? At han er militærnekter, har danset på bordet under en konsert med CC Cowboys og at han synes sosiale medier er «skvalder og skit»?

Trollheimsporten møtte kommuneoverlegen for en prat over en kopp kaffe.

«Den grønne bølgen» satte sine spor

Bjørn Buan er født i 1957, og kan se tilbake på en trygg og god oppvekst i Trondheim. Selv om han alltid har vært en bygutt, har han en genuin interesse for natur og landbruk.

- Foreldrene mine er fra Fosen, så jeg har alltid hatt en tilknytning til landsbygda. Jeg tenkte lenge at naturbruk skulle bli min vei. Jeg er så gammel at jeg fikk oppleve den første «grønne bølgen» på 70-tallet. Det satte sitt preg på tankesettet og levemåten min. På denne tiden så jeg blant annet opp til Arne Næss og Mahatma Gandhi, og ikke-vold og miljøvern var viktige fanesaker for meg allerede før jeg ble konfirmert, sier han.

Buan husker mange viktige hendelser fra 60-tallet som preget barndommen hans. Deriblant sterke inntrykk fra Vietnamkrigen, han husker månelandingen som en stor opplevelse, at TV-en gjorde sitt inntog i norske hjem og det ble vanlig å eie bil.

- Hjemme hos oss var mor i arbeid, noe som var uvanlig for mange. Mor jobbet på apotek, og vi hadde hushjelp. Hjemmet var en trygg base for meg og min storebror. Vi fikk mye frihet, og de eneste kravene var å komme hjem til middag, og ikke være ute etter kl 20. Vi var mye sammen, og fikk mange fine opplevelser. Familien bygde etter hvert hytte på Nerskogen, og der fikk jeg muligheten til å utforske naturen. Som 12-åring reiste jeg og en kompis ut på vår første utflukt. Da overnattet vi i telt på en campingplass. Som 15-åring gikk jeg gjennom Trollheimen, og besøkte Surnadal for første gang, mimrer Buan.

Buan tjuvstartet på skolen som 6-åring. Ikke fordi han var spesielt begavet, men fordi kompisen startet dette året.

- Vi ble skysset på privat skole i den katolske kirka i Trondheim. Der var det streng disiplin, men jeg lærte masse. Det var både artig og berikende. Dette var en samleklasse med elever som var flere år eldre enn meg, så jeg snappet opp mye kunnskap. Denne erfaringen gjorde at jeg fikk et forsprang da jeg året etter startet i 1. klasse på offentlig skole. Jeg er evig takknemlig for å ha opplevd lærere som gjorde en forskjell, stilte krav og støttet meg. Som satte meg på plass, og dyttet meg i riktig retning når det var nødvendig. Det er flere som har satt sine spor i meg, sier Buan.

Nektet å dra i militæret

På gymnaset var det fagene historie, norsk og naturfag som vekket størst interesse hos Bjørn.

- Det var disse fagene som betydde noe for meg, og som helt klart utviklet meg mest. Det var fag som gjorde at jeg beveget meg fra barn til voksen. Historielæreren min var en fantastisk samtalepartner for klassen min, mens norsklæreren fikk meg til å lese Olav Duun. Naturfag har vært et interessefelt for meg hele livet, sier han.

Mardøla-aksjonen i Eikesdal 1970 var en ideologisk, ikke-voldelig miljøaksjon som preget Buan i så stor grad at han som ungdom nektet å utføre verneplikten.

- Det var ingen fulltreffer hjemme for å si det slik. Min far var yrkesmilitær, og hadde vanskelig for å forstå valget mitt, sier han.

Det var ikke bare filosofien til Arne Næss som fanget Buans interesse. Det var like mye lidenskapen for fjellklatring og ekspedisjoner.

- Næss har inspirert meg til å gå i naturen og klatre i fjell. Polarheltene har alltid vært mine store forbilder, sier han.

Utradisjonelt og upopulært

Bjørn giftet seg etter hvert med Eileen som jobbet turnus for Statoil på Nordsjøen, og i løpet av årene 1984 - 1993 fikk de fire barn. Etter at de to første barna var født tok paret et utradisjonelt valg.

- Jeg ble hjemme med barna, mens mor dro på jobb. Dette var høyst uvanlig på denne tiden, noe jeg fikk fortalt med klare ord fra mine legekollegaer. For oss var det et naturlig valg. Vi var opptatt av likestilling og kvinnekampen, sier Buan.

På denne tiden jobbet Bjørn som turnuskandidat, og fikk fort erfare at virkeligheten ikke stemte overens med hans oppfatning omkring likestilling.

- Jeg ble møtt av sofaradikale kollegaer som reagerte svært negativt på at jeg skulle ha permisjon for å være hjemme med barna.

Dette sjokkerte en ung og naiv Bjørn Buan.

- Jeg ble overrasket over at vi på midten av 80-tallet ikke har kommet lenger, og mistet respekten for dem rett og slett. De som i samtaler i lunsjen kunne være så progressive, men når det kom til stykket så var de så til de grader reaksjonære. Det var et slag i trynet, sier han.

Som foreldre til fire små barn ble det noen hektiske år for Bjørn og Eileen.

- Det var kaos til tider. I en periode jobbet Eileen tre dager i uka i Stavanger, og jeg to dager i Oslo. Slettes ikke optimalt, men i denne perioden av livet trodde vi at alt var mulig. Vi klarte oss fint, sier Bjørn.

Ekteparet har alltid vært opptatt av å lære barna om ulike kulturer og religioner, og alle fire har som 11-åringer blitt sendt til utlandet på internasjonale barneleirer.

- På denne måten ble de kjent med andre folkeslag og kulturer, som igjen kunne gi de et annet perspektiv på det norske samfunnet. En flott erfaring, men jeg er litt usikker på om oppholdet ble slik vi hadde ønsket. De traff for mange «prinser» og «prinsesser» som jeg kaller dem. De fikk ikke et riktig bilde av hvordan verden faktisk var, sier han.

Barna er nå bosatt i Stavanger, Roma og i Trondheimsområdet. Bjørn og Eileen har fått tre barnebarn.

- Løvetannbarna står mitt hjerte nærmest

Det er lite som gjør Bjørn mer oppskaket enn å se folk blir dårlig behandlet.

- Mobbing og omsorgssvikt er virkelig det verste jeg ser og hører om. Det har alltid gjort veldig inntrykk på meg å se folk bli dårlig behandlet, og særlig barn som av ulike grunner har hinder i veien. Løvetannbarna står mitt hjerte nærmest, sier han.

Hos Bjørn og Eileen har alltid dørene stått åpne. Her har alle vært velkommen, uansett bakgrunn og status.

- Jeg har aldri forstått meg på foreldre som har nektet å ta imot besøk av barn og ungdommer. Vi hadde et stort hus, og det var barn overalt. Jeg opplevde det så hyggelig å kunne få bli kjent med barnas venner. Det var ofte folksomt rundt middagsbordet, og det var så trivelig og interessant. På denne måten signaliserte vi at alle var velkommen, sier Bjørn.

Hestetemming på Island

Det tok noen år før Bjørn bestemte seg for å satse på medisinstudiet. Etter gymnaset var han fast bestemt på å utdanne seg innen natur og landbruk, og reiste som 19-åring til Island for å starte på landbruksskolen.

- Der stod opplevelsene i kø. Jeg lærte meg både hestetemming og bedømming av sau og krøtter. Første gang jeg satte meg på en islandshest, ble jeg kastet loddrett av. På festene ble det ofte slåsskamp, hvor halve klassen kunne ende i arresten. Jeg har aldri vært en slåsser, så jeg var tilskuer. Dette året var en utrolig opplevelse, og et skoleår helt utenom det vanlige. Jeg hadde en stor interesse for sagalitteraturen, og syntes det var veldig eksotisk å bo på Island. Jeg lærte meg også nok islandsk til at jeg fortsatt gjør meg forstått i språket, sier Bjørn.

Bjørn hadde for lite praksis til komme inn på videre landbruksstudier, og valgte å starte på et årsstudium i psykologi i Trondheim.

- Det var interessant, men at for lite håndfast for meg. Det ble med det ene året, sier han.

Deretter gikk veien videre til medisinstudiet, og han har i løpet av sin yrkeskarriere vært innom svært mange ulike fagområder. Han har blant annet jobbet med arbeidsmedisin, IT og helse med utvikling og digitalisering av nasjonale kodeverk og nasjonale helseregistre. Han har vært forskningssjef og direktør i SINTEF og sittet i styret i den lokale legeforeningen. I tillegg til å være kommuneoverlege i 50% i Surnadal kommune, er han daglig leder for helsesamarbeidet i Orkdalsregionen.

- Jeg valgte medisinstudiet bevisst fordi det gir så mange muligheter. Det har jeg ikke angret på. Jeg har hatt en variert yrkeskarriere hvor jeg har jobbet med rusomsorg, på laboratorium, med indremedisin og arbeidsmedisin, i akuttmottak, som forsker, bedriftslege og nå som kommuneoverlege, sier han.

Buan er veldig glad i mennesker, og opplever kontakten med pasienter som givende.

- Pasienter er morsomt og givende. Som lege er du i en unik posisjon, og du kommer svært nær folk som er i forskjellige livsfaser. Hver enkelt pasient har sin livshistorie som skal behandles med respekt. Det å få høre hvordan de opplever verden er berikende. Det har likevel blitt mindre pasientkontakt de siste årene. En gang innimellom skriver jeg begjæring på undersøkelse for vurdering av grunnlag for tvungen psykisk helsevern, sier Buan.

Surnadal har et godt omdømme

Buan trives i Surnadal, og opplever at kommunen har taklet koronapandemien på en god måte.

- Jeg visste at koronaen banket på døren, så før jeg takket ja til engasjementet som kommuneoverlege ba jeg om å få se kommunens beredskapsplan og smittevernplan. Det var solide, gode planer som var helt avgjørende for at jeg takket ja, sier han.

Buan hadde også fått et godt inntrykk av Surnadal gjennom jobben sin.

- For noen år siden ble det nedsatt ei politisk nemd for å styre virksomheten med legevakta på Orkanger som jeg hadde ansvar for. De som deltok fra Surnadal var alltid engasjerte, synlige, vennlige og hadde tydelige meninger. I tillegg fikk jeg et veldig godt inntrykk av Margrethe Svinvik etter et hun holdt et knakende godt innlegg om internkontrollsystemer på et møte på Ørlandet for et par år siden. Surnadal har et godt omdømme, og i sum var dette årsaken til at jeg takket ja da kommunedirektør Knut Haugen ba om hjelp i starten av mars, sier han.

Buan er full av lovord om hvordan kommuneledelsen og surnadalingene har taklet koronaen så langt.

- Både den politisk ledelsen og administrasjonen har lagt ned et godt stykke arbeid. Jobben har gått smidig og har vært basert på gjensidig tillit. Responsen fra publikum har vært over all forventning, og innbyggerne har vært positive fra første stund. Det har vært enormt mange henvendelser fra både privatpersoner, næringsliv, lag og foreninger, helsetjenester, reiseliv, skoler og barnehager, og alle har tatt pandemien på alvor og gjort sitt beste i ei tøff tid. Det har vært motiverende for meg som kommuneoverlege, sier han.

Kommer aldri på Facebook

På fritida liker Bjørn å lese, høre musikk, besøke hyttene i Fosen og på Nerskogen og gå i fjellet i både inn- og utland.

- Jeg har alltid vært en lesehest, og leser både bøker, magasiner og aviser. For øyeblikket abonnerer jeg på Adresseavisen, Klassekampen og Nidaros. I bokformatet er Olav Duun forfatteren jeg liker best, men jeg leser også Gabriel García Márquez, Kjartan Fløgstad, Peter Frankopan og ikke minst polarlitteraturen som jeg aldri blir mett av. Svensk filmindustri fasinerer meg også, og særlig filmer fra 50- og 60-tallet. Av en eller annen grunn er det ingen andre enn meg som gidder å se på dette, ler han.

Man skulle kanskje tro at en mann som har jobbet så mye med IT og IKT som Bjørn, har hengt seg på bølgen med sosiale medier. Slik er det definitivt ikke.

- Jeg stoler ikke på amerikanske nettselskaper, og du kommer aldri til å finne meg på Facebook. Det er bare «skvalder og skit», og en tidstyv uten like. Jeg ser at jeg går glipp av en del, men jeg vinner mer av å la være, sier han.

Musikkstrømmetjenesten Spotify har han derimot stor glede av.

- Spotify er en fantastisk oppfinnelse, og jeg har blitt helt frelst. Etter en lang dag på jobben, er det godt å få samlet tankene sine og koble helt av. Da er det ingenting som roer meg ned som Piano Solo med Chopin. Jeg kan også høre på Radio retro og Radio vinyl. Sangtimen på NRK på lørdager liker jeg godt. Jeg føler meg ferdig med Nitimen og Reiseradioen. Det har blitt et skvalder uten like, hvor programlederne aller helst vil fortelle om seg selv og sine opplevelser. Helt blottet for humor og selvironi. Denne type journalistikk er bare «pisspreik» i mine ører, smiler Buan.

Bjørn tror han kan bli oppfattet som både traust og gammeldags, men skinnet kan bedra.

- Tro det eller ei, men jeg kan faktisk slå meg løs. Under en konsert med CC Cowboys på Stokkøya danset jeg på bordet. Det trodde du ikke om meg, ler han.

63-åringen fra Trondheim har ingen planer om å avslutte arbeidslivet med det første.

- Jeg vil jobbe så lenge det er artig, og det er det så absolutt fortsatt. Livet skifter plutselig takt, og det er viktig å forsyne seg så lenge du har det, sier Buan.

Engasjementet som kommuneoverlege blir avsluttet 1.1.21, men Buan har søkt på stillingen som fast 50% kommuneoverlege i Surnadal kommune. I tillegg til Bjørn Buan har 67 år gamle Arne Opdahl fra Rennebu søkt på stillingen.