– Jordbruks­oppgjøret i år er et beredskaps­oppgjør

Nå er det snart tid for årets jordbruksoppgjør. I den forbindelse inviterte Yngve Røøyen og Maren Hoston to stortingspolitikere hjem til gården sin i Rindal torsdag formiddag, sammen med ordføreren og noe gardbrukerkolleger, for å snakke om økonomien i landbruket og matvareberedskap.

Jenny Klinge og Per Olav Tyldum representerer Senterpartiet i henholdsvis Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag på Stortinget. De sitter begge i næringskomiteen. Denne torsdagen hadde de satt av et par timer for en kaffeprat og besøk i sauefjøset i Lauvlia.

Gardbrukerparet Maren Hoston og Yngve Røøyen satser stort på landbruket, og har i løpet av få år bygd ny driftsbygning for melkekyr, nytt sauefjøs og nytt bolighus på garden Lauvlia. De er selvsagt svært opptatt av jordbruksoppgjøret og hvordan inntektsmulighetene for landbruket i Norge blir i åra framover. Gardbrukerne som samler seg rundt bordet i Lauvlia denne dagen har mange meninger og innspill som de ønsker at stortingsrepresentantene bringer videre til landbruksministeren før Staten legger fram sitt tilbud til bøndene

Skuffet over signalene

På tross av et historisk godt jordbruksoppgjør i fjor, så har inntektsøkningene for bøndene for lengst blitt oppspist av prisstigninga. Røøyen sier at han er skuffet over signalene om at bøndene ikke kan forvente et oppgjør i samme størrelsesorden som i fjor. Han mener at oppgjøret må opp i omtrent samme størrelse som i fjor for å dekke de økte kostnadene som har påløpt siden da.

Han er spesielt bekymra for nedgang i inntekter i melkeproduksjon. For å illustrere dette forteller han at fra 2015 til 2020 økte prisen på melk i butikk i Norge fra 15 kroner til 21 kroner, altså en økning på 6 kroner. Da kan man lure på hvor stor del av de 6 kronene bonden fikk? Svaret er 20 øre...

Når målet er at bøndene skal få ut to omtrent tredjedeler på pris i forhold til tilskudd, så må de ha mer på pris. Fra januar 2016 til januar 2023 har ikke prisen bonden får for melka nesten ikke økt i det hele tatt. Det kan ikke være riktig at forholdsvis avstand mellom prisen bonden får og butikkprisen stadig øker.

Yngve Røøyen forteller at i Spania koster en liter melk nå 23 kroner, mens gjennomsnittlig årslønn i Spania ligger på mellom 250.000 - 300.000 kroner. I Spania har de altså bare halve av den kjøpekrafta som gjennomsnittsnordmannen har, men omtrent samme pris på melk, og også på kjøtt, som i Norge.

På toppen av dette kommer renteøkningene, som naturlig nok særlig rammer dem som har gjort store investeringer i løpet av de siste åra.

Må ha mulighet til å investere

I Rindal har omtrent en tredjedel av melkeprodusentene fortsatt båsfjøs. Dette er en veldig stor utfordring. Prisene på bygging har eksplodert, og mange vil få problemer med å makte å investere i ny driftsbygning før løsdriftskravet trer i kraft i 2034. Etter hvert kommer i tillegg behov for fornying av de første løsdriftsfjøsa som ble bygd. Behovet for investeringer vil ikke ta slutt selv om alle går over til løsdrift.

Yngve Røøyen sender med politikerne et ønske om en ordning der Staten stiller som garantist for lån på driftsbygninger i landbruket. Med en garantist vil rentesatsen, og dermed rentekostnadene på slike lån, bli kraftig redusert. En slik ordning ville heller ikke ha kostet stort for Staten. Norske banker har nemlig nesten ikke tap på landbruk, påpeker han.

En annen bekymring er at mange bønder de siste åra har blitt nødt til å bygge ut over arealet sitt, og dermed må kjøpe mye for. Leieavtaler på maks 10 år gir også et veldig usikkert driftsgrunnlag. Mange kommer til å få problemer med den nye gjødselforskriften, påpeker Ola Kvendset, som er leder i Surnadal bonde- og småbrukerlag.

Støtte til investeringer er veldig viktig, men det hjelper ikke å bare fokusere på innovasjonsmidler, påpeker bøndene. Lønnsomheta må også opp. Man er helt avhengig av å tjene penger etter at man har investert også.

Tyldum er enig i at inntektsløftet og inntektsmulighetene er selve kjernen, men det handler også om velferdsordninger. Det handler også om likestilling på annet vis enn bare på økonomi, som dekning av inntekter ved sykdom. Han håper at partene blir enige om det.

På jobb døgnet rundt - og har ikke råd til avløser

Dermed er man inne på temaet avløsertilskudd. Røøyen ytrer et ønske om at i de tilfeller der det er to ektefeller som driver garden, så bør de også få to avløsertilskudd, slik at de får mulighet til å ta fri samtidig. I dag begrenser det seg til ett avløsertilskudd pr bruk, så det blir veldig lite fritid når det må deles på to.

Ola Kvendset skyter inn at det har blitt et stort problem at bøndene ikke lenger har råd til å forskuttere lønn til avløser, og med at det kan ta mange måneder, opptil mer enn et år, før man får utgiftene refundert. Likviditeten er så presset at mange tar seg ikke råd til det. Maksimalt avløsertilskudd er nå knapt hundre tusen kroner i året, så det sier seg selv at det kan være tungt å forskuttere. Likevel, beløpet dekker ikke mange dager med avløser pr år. Det dekker ikke bare avløserens lønn, men også arbeidsgiveravgift og kostnader til lønnskjøring.

Landbruksavløser er et lavtlønnsyrke, og dessuten med delt arbeidsdag, så det er svært vanskelig å få tak i avløsere. For 20-30 år siden var ikke avløseryrket noen spesielt krevende jobb, men nå krever det stadig mer allsidig kunnskap, også om avansert teknisk utstyr. Det er skjermer til melkerobotene, i traktorene, og over alt. Produksjonen må gå sin gang, mest mulig effektivt, og det skaper et ekstra press. Det har blitt slik at hvis man skal ha avløser og reise bort selv, så må man ha en annen gardbruker som bakvakt i tillegg, og det må være folk i nærheten døgnet rundt.

– Hvis vi erkjenner at økonomien ikke er god nok, da må vi sørge for å fylle på der det trengs mest. Det tror jeg også regjeringen erkjenner, sier Per Olav Tyldum.

Viktig å ta vare på kunnskapen

Tyldum påpeker at det mange kompliserte beregninger som ligger bak, og det er derfor krevende å kommunisere ut til forbrukerne at mat har en pris. Man har en bevissthet om hva mat koster, og hva mat vil koste framover, men man må også huske beredskapsmomentet. Vi har vært gjennom en pandemi, vi har hatt stengte grenser og vi har krig i Europa. Dette har ikke vår generasjon opplevd før, sier han. Vi skal være ydmyke for at vi har kultur for og kunnskap om å produsere mat, understreker Tyldum. Det er den største verdien, å opprettholde den kunnskapen, mener han.

– Jeg tror det er viktig for alle oss som bryr oss om norsk landbruk å kommunisere hva det egentlig handler om. Det er en veldig krevende sak, og det må vi jobbe med hver dag. Jeg håper at lokalpolitikken også blir preget av diskusjonen om hva som bygger opp norsk matproduksjon over hele landet, sier Tyldum.

Jenny Klinge synes det er viktig å løfte fram den viktige samfunnsfunksjonen til landbruket, og får fram at den så viktige matproduksjonen og matvareberedskapen kommer til å forsvinne hvis man ikke nå klarer å få til jordbruksoppgjør hvert år som viser en tydelig retning framover, og gir bøndene en forutsigbarhet og tro på at økonomien blir bedre. Det gjelder både å tette inntektsgapet og bedre velferdsordningene, sier hun.

Bøndene er selvsagt helt enige i dette argumentet, men Yngve Røøyen påpeker at slik som situasjonen er nå så er det et problem at yngre folk ikke vil ta over gardsdrifta.

– Hvis vi hopper over bare ett generasjonsledd så mister vi utrolig mye kunnskap i matproduksjon. Det er det som er i ferd med å skje. Folk får arbeid andre plasser og tjener 600.000 i året, og har fri 130-140 dager i året. Det er ikke rart at de velger det, i forhold til å jobbe hver dag og være på vakt hver dag hele året.

Tjener alt for lite

Røøyen minner om at Grytten-utvalget har kommet fram til at norske bønder har 212.000 kroner pr år, i median, i næringsinntekt. Og dette er ikke en gang ren lønn. Næringsinntekta dekker både arbeid og kapitalavkastning. Til sammenligning er gjennomsnittlig lønnsinntekt i arbeidslivet på over 600.000 kroner i året.

Jenny Klinge skyter inn at diskusjonen om beregninger om hva som er reelle tall er veldig interessant, og samtidig veldig vanskelig. Men det man kan slå fast er at bøndene tjener alt for lite i forhold til arbeidsinnsatsen. Og, ikke minst, bøndene tjener mye mindre enn det som er forsvarlig for å ha en matproduksjon som kan sikre matberedskapen i landet i framtida.

– Framtida vår som nasjon avhenger faktisk av hva som skjer i jordbruksforhandlingene hvert år framover, sier hun.

Yngve Røøyen påpeker at beredskap er et ord folk flest forstår, og at det er viktig å fokusere nettopp på det. I tillegg er det slik at jo mer penger som går til jordbruket, jo billigere blir maten. Det synes han er alt for lite kommunisert. Nå ser man at matvareprisene går veldig opp i Sverige, mens det er mer dempet i Norge. Det er ikke først og fremst bøndene som nyter godt av budsjettmidlene, men forbrukerne.

Stoler på landbruksministeren

Jenny Klinge sier at Senterpartiets politikere er spente på hva som vil skje i jordbruksoppgjøret, for her er det jo regjeringa, med både Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som står bak. Men hun stoler på at partikollega og landbruksminister Sandra Borch gir full gass for å få til et godt jordbruksoppgjør. Klinge påpeker at hun selv og Tyldum ikke noen rolle i forhandlingene, så under forhandlingene kan de ikke gjøre noe, men de vil være med å pushe på og komme med innspill på forhånd.

Tyldum skyter inn at statsminister Jonas Gahr Støre og landbruksminister Sandra Borch spiller veldig godt på lag. Sammen har de blant annet fått på plass oppkjøpet av Meraker Brug, og strømstøtten til jordbruket.

For mye import

Ola Kvendset påpeker at det mangler en klar strategi for utviklingen av landbruket i Norge. Noen ønsker flere bønder mer arealbruk, noen vil ha færre bønder. Debatten handler nå mest om at maten er for dyr, selv om Norge er det landet der folk bruker den miste delen av lønna si på mat.

– Vi har både den billigste og den dyreste maten, alt etter hvordan du ser det, sier han, og fortsetter:

– Hvis du spør folk om landbruket er mer eller mindre viktig enn før så svarer alle mer, men da må det jo også prioriteres mer.

Tyldum setter spørsmåltegn om hvorfor Norge ikke i større grad er selvforsynt med proteinråstoff til kraftfor, og mat generelt. Hvorfor importeres for eksempel store mengder poteter mens lagrene er fulle av norske poteter?

Det kommenteres at landbruket blir beskyldt for å importere store mengder råstoff til kraftfor. Men det er andre næringer som importerer mye mer, ikke minst fiskeindustrien.

– Vi kan ikke spise gras

Jenny Klinge er opptatt av å skille mellom ulike typer produksjon i landbruket også. Det er forskjell på drøvtyggere som ku og sau sammenlignet med for eksempel kylling- og fjørfeproduksjon.

– Det som er unikt med kua, sauen og geita er at de spiser gras, som ikke er menneskemat. Den største delen av dyrka areal i landet er ikke er egna til noe annet enn grasproduksjon. I landbruket gjøres graset om til melk og kjøtt, som vi kan spise. Jeg tror vi må gjenta det om og om igjen, sier hun, og legger til:

– Jeg har faktisk fått takkemeldinger fra folk som aldri har tenkt over dette, at vi mennesker ikke kan spise gras eller beite i utmark. Men kua og sauen og geita spiser gras, og slik får vi melk og kjøtt.

Som kjent har Klinge engasjert seg i debatten om kostholdsråd, og nå er nye nordiske kostholdsråd på trappene. Hun fremhever at det er viktig å huske at norsk landbruk er avhengig av at forbrukerne fortsetter å drikke melk og spise kjøtt. Derfor er det viktig at forbrukerne får se hvordan norsk landbruk faktisk foregår i praksis, for eksempel ved å arrangere åpen gård og vise fram hvordan bonden behandler dyra sine.

– Vi skal ikke undervurdere hva det betyr for at folk skal forstå sammenhengene i samfunnet, sier hun.

Folk som er opptatt av klima anbefales å spise minimalt med kjøtt, og det anbefales også å spise mindre kjøtt for bedre helse. Hvorfor blandes egentlig klima og kostholdsråd? Kostholdsrådene skal nå også være basert på hensyn til klima og miljø, forklarer Klinge. Selv er hun klar på at det ikke er bevist at det er å spise kjøtt påvirker helsa negativt. Rådene som til nå har kommet, om å spise minimalt med kjøtt, er ikke faglig basert. Blant annet er de ikke basert på forskning på norsk landbruk og norske forhold, sier hun.

– Men til og med Gunhild Stordalen har vært klar på at det er bedre å spise norskprodusert kjøtt enn importert kjøtt, kommenteres det rundt bordet.

Hva er egentlig et bærekraftig samfunn?

Klinge minner om at et bærekraftig samfunn er et samfunn som kan bære seg sjøl. Da må man ikke minst ha matproduksjon til egen befolkning. Hvis man ikke har det, hvis man sulter i hjel hvis det blir krise, da er det ikke bærekraftig. Dette blir glemt i bærekraftsperspektivet, mener hun. Hun understreker at hun er veldig opptatt av klima og natur, og at det ikke er noen motsetning mellom å være opptatt av klima og biologisk mangfold, og å være opptatt av matproduksjon basert på norske ressurser.

– Det finnes egentlig ikke en slik motsetning. Den har blitt laget. Og det er skummelt at en slik motsetning blir laget, for det er med og river unna grunnlaget for å drive landbruk når forbrukerne blir påvirket og politikken blir innretta feil, sier hun.

Landbruket - hjørnesteinsbedriften i lokalsamfunnet

Tyldum kommer med en oppfordring om å sette mer fokus på beitenæringa lokalt. Han vil også minne om hvor viktig landbruket faktisk er i Rindal. Selv har han vært ordfører Overhalla kommune, der landbruket uten tvil er hjørnesteinsbedriften, og slik er det også i Rindal. Han synes det er viktig å bevisstgjøre folk på dette.

Yngve Røøyen minner om at ett årsverk i landbruket gir 2,8 årsverk utenom. Også i Rindal er det flere landbruksbaserte bedrifter. Hvis økonomien i landbruket faktisk blir bedre framover, da kommer bøndene til å investere mer og leie inn flere tjenester, noe som vil generere enda flere lokale arbeidsplasser.

Landbruk og bygdevekst

Bøndene rundt bordet er fornøyde med støtten de har fått fra Rindal kommune. Kommunen har arbeidet for å holde melkekvotene i kommunen, og det synes de er viktig. Tidligere ga kommunen støtte til kjøp av melkekvoter, og nå får de støtte til dyrking.

Tyldum sier at han synes det er bra med støtte til dyrking, men han tenker også på jord som blir tatt ut av produksjon og lagt brakk. Kanskje burde man ha hatt en form for støtte til å ta vare på de jordlappene som er i ferd med å bli brakklagt også? Han synes det er viktig å verdsette dette og motvirke nedbygging av areal.

Ordfører Mildrid Kattem Aune påpeker at Rindal kommune har blitt med i pilotprosjektet Bygdevekst. Landbruket vil bli invitert til et møte med kommunen, for å diskutere om bygdevekstavtalen kan knyttes opp mot landbruket, sier hun.

– Strekk ut handa til en som sliter

Tyldum nevner også viktigheten av det sosiale, og det å fange opp utfordringer i næringa. Man ser noen tragedier, og man ser noen utfordringer som er veldig skremmende.

– Dette er et vanskelig tema, men jeg håper dere er flinke til å få i gang dialogen før det i verste fall smeller. Strekk ut handa til noen som sliter, sier han, henvendt til ordføreren.

Må tenke både på kort og lang sikt

Jenny Klinge sier at det ikke er lett å få til en kontinuitet og en langsiktig plan for landbrukspolitikken, i og med at vi har demokrati i Norge, og regjeringene skifter. Men det er viktig å få til et godt landbruksoppgjør i år, og dermed optimisme på kort sikt, men også å legge fram en opptrappingsplan for å få tetta inntektsgapet. Da er det viktig med bredest mulig flertall på Stortinget som står bak en slik opptrappingsplan, for å få forutsigbarhet. Hvis det bare er et knapt flertall som står bak, og det skifter ved neste valg, da er plana veldig lite verdt, påpeker hun.

Per Olav Tyldum sier at han håper at alle evner å tenke både på kort og lang sikt, og at det ikke bare er oppgjøret i år som er viktig. Det er også viktig å jobbe sammen om dette, med en plan for hvordan inntektsgapet skal dekkes i det lange løp.

– Vi skal gjøre det vi kan

Politikerne og gardbrukerne rundt bordet i Lauvlia er enige om at det er viktig at begge organisasjonene er med i forhandlingene, og at det er viktig at det ikke blir noen splid innad i forbindelse med oppgjøret.

– En hilsen tilbake til organisasjonene, tell til ti, svelg noen hårete kameler... Vi må sette oss rundt bordet og se om vi klarer å få det til. Det er en bønn, sier Per Olav Tyldum, og fortsetter:

– Vi går inn i ei vanskelig tid. Jeg håper inderlig at vi alle forstår at dette er krevende, og at vi kan stå sammen om det. Det verste som kan skje er at man begynne å krangle internt og blir uvenner.

Han er åpen for debatt, men når det står på som verst så må man fokusere på det kortsiktige, mener han. Det første som skjer nå er dette jordbruksoppgjøret, og så må det lages en langsiktig plan.

– Da trenger vi faktisk mer støtte enn det vi har i dag, i Stortinget, og ikke minst blant folk flest, som må skjønne at dette er viktig. Jeg lover at vi skal gjøre det vi kan, avslutter Per Olav Tyldum.