Rindals første godkjente redningshund

Norske Redningshunder (NRH) er en frivillig redningsorganisasjon som trener hunder og førere for tjeneste under redningsaksjoner. Organisasjonen er en viktig aktør i redningstjenesten i Norge. De bruker hundens fantastiske luktesans til å redde liv. 

NRH ble stiftet i 1956, og dekker hele landet. Så vidt Heidi vet har det ikke vært noen godkjent redningshund i Rindal før. De nærmeste hun vet om er i Rennebu og på Sunndalsøra. Begge er ganske langt unna, en times kjøring eller mer, så det kommer godt med at det nå er en redningshund i Rindal også.

Tre år med trening

Heidi forteller at hun fattet interesse for redningshunder for mange år siden. Det er ca. 25 år siden hun kjøpte sin første schäfer. Da begynte hun å trene den som redningshund, og kom godt i gang med det, men uheldigvis ble hunden påkjørt og døde da den var to år gammel. Heidi kjøpte en ny schäfer, men så fikk hun barn, og det ble mye annet å bruke tida på, så tanken om redningshund ble lagt på is. For tre år siden kjøpte hun en schäfervalp igjen, og da begynte hun å trene på nytt.

Hun forklarer at schæferhundene er delt inn i to linjer - en brukslinje eller arbeidslinje, og en utstillingslinje. Vanligvis er hundene i brukslinjene litt mindre og lettere i kroppen, og kan dermed være bedre egnet til å være i søk over lang tid i all slags terreng. De er også avlet mer på ulike egenskaper som gjør de mer egnet til bruk i tjeneste. 

Den hunden Heidi hadde for 25 år siden var fra utstillingslinjene, mens Cox, som hun har nå, er fra brukslinjene. Heidi sier at hun merker veldig stor forskjell på Cox og de schäferne hun har hatt tidligere, som har vært fra utstillingslinjer. Cox er en skikkelig arbeidsmaskin, som er veldig lett å få til å jobbe, men samtidig har han en veldig fin «av-knapp» og er helt rolig inne. Da ligger han på soafen sammen med ungene og koser hele kvelden, om han får lov.

Da Cox var ti uker gammel var de på første trening med Norske Redningshunder, og etter det har de trent utrolig mange timer. De er med i en avdeling av Norske redningshunder som heter Oppdal lag, og de har faste treninger tre ganger i uka. Heidi har ikke hatt mulighet til å delta på alle fellestreningene, på grunn av avstanden til Oppdal, men hun har fått mye god hjelp av instruktørene og de andre på laget de gangene hun har vært med.

Lang utdanning

Det er en ganske omfattende utdanning ekvipasjen har vært igjennom, gjennom tre år. I løpet av den tida har de vært oppe til forskjellige delprøver, som de måtte bestå før de kunne gå opp til eksamen. 

Årets eksamen ble gjennomført på Røros. Eksamen består av mange ulike øvelser, fordelt på seks dager. Heidi og Cox besto eksamen på første forsøk, og det gjorde heldigvis de fleste av de andre ekvipasjene som prøvde seg også.

Heidi trener med hunden flere ganger i uka. Det må hun også fortsette med etter eksamen, men nå blir det bare å finpusse og bli enda bedre. Redningshunder må godkjennes på nytt annethvert år, og en hund kan fortsette som redningshund til den er ni år gammel.

Det er mange hunderaser som brukes som redningshunder, i tillegg til schäfer kan det for eksempel være ulike typer gjeterhunder, rottweiler, jakt-golden, jakt-labrador osv. Det kan fungere med mange forskjellige raser, men noen fysiske forutsetninger bør helst være på plass. Veldig korte bein, for eksempel, fungerer dårlig i søk over lengre tid i all slags terreng, sier Heidi. Det må være hunder som liker å jobbe og søke. Individuelle egenskaper har også mye å si, og ikke minst samspillet mellom hund og fører. 

Det er grunnleggende viktig at hundeføreren blir god på å lese hunden. Det er noe av det vanskeligste, men det kommer med erfaring, sier Heidi.

Første leteaksjon

Heidi og Cox kom hjem fra eksamen på Røros kl. 01.00 natt til søndag. Kl. 04.00 samme natt ble de faktisk utkalt til sin første leteaksjon, i Lensvika, og da dro de dit.

Det er viktig at det er redningshunder spredd rundt i hele landet, for når det blir igangsatt redningsaksjoner så kan tida være en veldig viktig faktor. Kanskje leter man etter noen som ligger ute i dårlig vær, syk eller skadet. Jobben blir selvsagt også enklere for hundene jo før de kommer på plass.

Heidi jobber som ambulansearbeider. Arbeidstida i ambulansetjenesten er to eller tre døgn i strekk, og i gjennomsnitt åtte døgn pr mnd. Det sier seg selv at hun ikke kan stille på oppdrag med redningshund når hun har vakt, men turnus-ordningen innebærer også at hun har mye fritid, slik at hun som oftest har mulighet til å stille opp når det trengs.

Starter med en «forsterker»

Heidi forteller at hvis man skal ha en god redningshund, da er det er viktig å begynne å trene tidlig. Det første man må gjøre, det aller viktigste, er å få på plass en «forsterker», altså en gjenstand som fungerer som belønning. Dette må være en ting som betyr veldig mye for hunden, slik at den blir overlykkelig når den får belønningen. Hunder kan jobbe for godbiter, men det er som oftest ikke sterkt nok i denne sammenhengen, sier Heidi. Hunder er ulike, så det gjelder å finne noe som funker for sin hund. 

Forsterkeren er som oftest en ball eller en annen leke. Det må være noe som trigger jaktlysta eller kamplysta, det kommer an på hvordan hunden liker å leke. Når man har forsterkeren på plass, da er mye gjort. Da kan man få hunden til å gjøre nesten hva som helst, sier hun.

Hvis hunden i tillegg har de rette egenskapene på plass, at den er trygg og sosial, så kan den blir en god redningshund. Motivasjon er selvsagt også viktig, men det kommer av seg selv med forsterkeren, altså belønningen. Det er den som motiverer hunden. Heidi har en blå ball som forsterker for Cox. Ballen lager en pipelyd når han biter på den.

På de første treningene med en valp lærer man hunden å forbinde folk med den spesielle leken/ballen. Hunden lærer at det ligger folk ute i skogen, og der er ballen. Når hunden finner personen, så får den ballen. Så bygger man videre på det.

Treningen foregår trinnvis, med små skritt videre hele tida. Hunden trenes til å gå på menneskefert, og Heidi har hatt gode hjelpere som har vært med på trening og gjemt seg, blant annet folk fra hjelpekorpset.

Melding til føreren

Etter hvert legger man på det man kaller for melding, altså at hunden sier fra når den har funnet en person, eller en gjenstand med fert av menneske, og så får hunden ballen som belønning etterpå. 

Det er to typer melding. Den ene varianten er halsmelding, altså at hunden bjeffer når den finner noe eller noen, og blir stående på stedet til hundeføreren kommer. Det er denne typen melding Heidi og Cox bruker.

Den andre varianten av melding er at hunden har et bringkobbel, et slags bitt som festes i halsbåndet. Det fungerer slik at når hunden finner en person eller en gjenstand, så tar den bittet i munnen og løper tilbake til hundeføreren. Når hunden har bringkobbelet i munnen, så er det et signal til føreren om at hunden har funnet noe. Hunden leder føreren tilbake til funnstedet.

Hvilken type melding man bruker kommer an på hva som er enklest for hunden. Noen hunder er lett å få hals på, mens andre hunder er mer apporterende, og da er det enklere for dem å bruke bringkobbel-melding.

Alle redningshundene har GPS-halsbånd på seg, og hundeførerne går med GPS, slik at de har sporing på hunden. Så om det er vanskelig å finne en hund som står og bjeffer, så kan man finne den ved hjelp av GPS. Alle redningshunder må dessuten lære å søke både løse og i bånd, og i all slags terreng og ulike miljøer. Også urbant.

Mye trening

Heidi og Cox har trent mye hjemme, og de har trent en del sammen med sitt lag i NRH, Oppdal lag. Dette laget dekker sørlige deler av Trøndelag, bortsett fra Trondheimsområdet, som har sitt egen lag. Oppdal lag har nå ni godkjente redningshund-ekvipasjer, og ca 20 aktive medlemmer. De som ikke er godkjente enda trener fram mot godkjenning. Noen har valp som de akkurat har begynt med, noen er lengre ute i forløpet. 

Utdanningen består av fire moduler, der den første stort sett går på hundefører mtp. kart/kompass/gps, og en orienteringsprøve som man må bestå. Man må også på en utmarsj der man må gå ca 1 mil i fjellet og overnatte ute. Dette er for å vise at man klarer å orientere seg frem til ulike punkt som man får oppgitt underveis, og at man klarer å ta vare på seg selv og hunden ei natt ute. I tillegg må hundeførerne gjennom førstehjelpskurs og kurs i nødnett og sambandsprosedyrer. 

Modul 2 og 3 består av trening av hund i de ulike søksformene, som må beherskes av både hund og fører. Modul 4 er eksamen, forklarer Heidi.

Eksamen over flere dager

Hun forteller at eksamen besto av flere forskjellige prøver fordelt over 6 hele dager. En av dem var å søke av en veistrekning av en gitt lengde, i hennes tilfelle ca. 1 kilometer. Hunden skulle søke langs veien, og på begge sider ut i terrenget, for å fange opp eventuelle spor som har forlatt veien, eller gjenstander som kan ligge i veikanten. 

Rett etter at veien var avsøkt fikk de beskjed om å søke av en teig på ca 300x300 meter, uten å vite hva de skulle finne. I slike tilfeller må hundeføreren legge opp en taktikk for hvordan det er lurt å gjennomføre søket, med tanke på terrenget, vindretningen osv., slik at det blir mest mulig effektivt og energibesparende for hunden. I en reell situasjon så må man kanskje være ute på søk i mange timer, og da er det viktig å disponere både hunden og seg selv best mulig.

I en annen oppgave skulle hunden finne figuranten på overvær på snaufjellet. Det er imponerende å se at hunden få ferten av folk på flere hundre meters avstand, og går rett på, sier Heidi.

Eksamen innbefattet også sporsøk over korte og lange avstander. I tillegg var det oppgaver der hunden skulle melde på ulike typer figuranter. Dette gjør man for å vise at hunden melder på folk, samme hvor de befinner seg eller hva de gjør. De måtte for eksempel vise hvordan hunden melder på en person som sitter oppe i et tre, under en fjellduk, en gående person, og på gjenstander som ligger ute i terrenget.

Beredskapssekken står klar

Reelle leteaksjoner organiseres av politiet eller av Hovedredningssentralen, som har en beredskapsliste med godkjente redningshund-ekvipasjer. Hundeførerne blir først og fremst kalt ut i sitt eget området, men de kan også bli bedt om å stille opp hvis det er store og langvarige redningsaksjoner i andre deler av landet. Og alt arbeidet er frivillig! Hundeførerne får bare kjøregodtgjørelse for kjøring ut til aksjon, de gjør alt arbeidet gratis!

Det er ikke slik at man MÅ stille opp på alle aksjoner selv om man er godkjent, men man føler jo at man både vil og må, når man har mulighet, sier Heidi.

Hun har innredet bilen sin for oppdrag, slik at hun kan rykke ut på kort varsel. I bilen står beredskapssekken klar. Den har hun alltid med seg. Det er stort bagasjerom i bilen, med et romslig bur for Cox. Her har Heidi montert en vifte, som gir avkjøling for hunden på varme dager. Hun har også en liten tank med vann, slik at hun alltid har vann til hunden. I tillegg har hun en spesiallaget kasse med skuff under buret, for oppbevaring av utstyr. 

Heidi forteller at Cox imponerte henne veldig den uka de var på Røros, for det var veldig intenst. Når de hadde vært ute på prøver og jobbet hardt, så la Cox seg på ryggen og sov, fullstendig avslappet, straks han kom inn i bilen. Når han ble hentet ut for å jobbe igjen, og fikk på seg den gule «vesten», så var han helt klar og fullt fokusert med en gang.

Heidi har konsekvent brukt gul vest på hunden når de jobber, helt fra de begynte å trene, så den gule vesten, er innarbeidet som et signal på at nå skal det jobbes. Cox er vanligvis veldig glad i folk, og vil hilse på dem, men når vesten er på så er det uinteressant, da har han hundre prosent fokus på oppgaven, forteller Heidi. 

Kan finne gjenstander som er mistet

Trollheimsportens utsendte får en demonstrasjon på hvor god luktesans Cox faktisk har, og hvor godt trent luktesansen er. Heidi har fire like rørdeler, som hver en montert på ei treplate. Disse fire settes ut på rekke. Trollheimsportens utsendte får en helt vanlig liten binders i handa, og blir bedt om å legge den i ett av rørene når Heidi og Cox har gått rundt hjørnet, slik at de ikke ser noe. Når de kommer fram går de raskt fram og tilbake to-tre ganger, mens Cox lukter på alle rørene. Så legger han seg ned ved det rette røret. Han har kjent ferten av menneske fra bindersen. Det tok ikke mange sekunder.

Heidi forteller at hun ofte trener med enda mindre gjenstander enn en binders. Det kan være små tape-biter, for eksempel. Hun lager også ekstra utfordringer for hunden med å trene mye spor på asfalt. Når man går i marka så knuser man litt av vegetasjonen under seg, og da blir det mer fert, men på asfalt er det bare ferten fra skosålene som henger igjen. Derfor er det ekstra krevende for hunden å gå sport på asfalt. Han blir vant til å jobbe med lite fert, og da blir han enda bedre på spor i terrenget også.

Heidi trener også en del i urbant miljø, med forstyrrende elementer rundt. Hunden skal kunne skille ut fert etter personer med litt advikende adferd, eller folk som skiller ut stresshormoner. Så hvis noen har sett Heidi «surrende» rundt med en snusende hund, på uventede steder, så er dette forklaringen, smiler hun.

Den intense treningen på ferten av mennesker gjør også at Cox kan finne ting som folk har mista. Han har tidligere funnet nøkler som folk har mista i marka, for eksempel, og selv mista Heidi en kniv en gang, og Cox fant den igjen. Så hvis noen har mista noe viktig, så kan Heidi og Cox prøve hjelpe til med det. Men det må være ganske ferskt slik at det fortsatt er litt fert av menneske på gjenstanden, presiserer Heidi.

Trav er også en tidkrevende hobby

Heidi bor på gården Øver i Rindal. Hun er glad i dyr, og har ikke bare hunder, men også noen geiter og fire hester. Geitene er for tida på sommerferie på setra, der de rydder bort kratt. Hjemme på Øver går tre hester og beiter. Det er mor og datter, M.S. Faye Friday og traveren Tipo di Vittoria. Sammen med dem går den pensjonerte traveren Big Dancer KB. Han ble rett og slett lei av travløp, forteller Heidi. Nå vil hun selge han som ridehest. Hun har også ettåringen Cavani, under M.S. Faye Friday. Han går for tida på beite ved Trøknaholt, barndomshjemmet til Heidi.

Tipo di Vittoria er i full trening, og starter i toto-løp rett som det er. Heidi trener hesten selv. I neste uke skal Tipo delta på travløp i Sverige for første gang, på travbanen i Östersund. Det er Heidi veldig spent på, for det er et hardt løp, forteller hun. Som kjent er det mye arbeid med hester også, så Heidi har helt klart nok å fylle dagene med.

Red. anm.: Slik kan du støtte Norske redningshunder

Det er dyrt å utdanne en redningshund. Hundeføreren må kjøpe hunden og alt utstyret som kreves. Hundeføreren må også bruke mye tid og penger på å kurse seg selv og trene hunden. Det går flere dager av ferie/fritid til å delta på kurs og eksamener hvert år. I utgangspunktet får hundeførerne bare kilometergodtgjørelse. Alt arbeidet er frivillig. Hundeførerne må betale mye av egen lomme, men organisasjonen kan bidra med midler de får inn i støtte.

Du kan støtte organisasjonen Norske redningshunder ved å gi et økonomisk bidrag. Les mer om det her: https://www.nrh.no/stoett-oss/

Du kan også støtte organisasjonen gjennom medlemskap. Alle kan bli medlem i Norske Redningshunder! Du kan velge mellom aktivt medlemskap og støttemedlemskap. Som aktivt medlem trener og utdannes du til redningstjenesten, mens du som støttemedlem er med på å legge til rette for og synliggjøre organisasjonens arbeid. Les mer på organisasjonens hjemmeside https://www.nrh.no/