Fra Hoppknappen i Sagatun til Hoppuka

Familiegård

Trollheimsporten møter Olav Magne Dønnem (44) på jobb i Sparebank 1 Nordmøre sin avdeling i Kristiansund. Hopperen fra Øvre Surnadal som hadde sin topp på landslaget for 25 år siden forteller om minner og høydepunkter fra denne tiden.

Surnadalingen bor nå på Dale i Kristiansund med kone, to bonusbarn på 14 og 18 år og han og konas gutt på ni. Ingen av barna hopper aktivt, men alle har prøvd litt. Yngstemann har en rekord på 20 meter.

Selv ble han fødd i Lillehammer i 1980. Sitt første leveår bodde han i Ringebu sammen med tvillingsøster Ingjerd, mor og far hvor sistnevnte jobbet som lærer.

Derfra ble det flytting til foreldrene sine hjemtrakter i Øvre Surnadal.

Da tvillingene var 6 år, flyttet de til gården faren hans vokste opp på, nærmere bestemt på Dønnem. Der økte familien, med 11 år yngre lillesøster Maria.

–Oldefar bygde gården, mens det var bestefar som bygde huset familien bor i nå, forteller Olav Magne.

Oppvekst

I oppveksten gikk det mye i sport. Om sommeren var det fotball for Rindalstroll. Olav Magne forteller blant annet at de som barn "lekte krig" og at de var nede ved elven. Og så rente han mye på ski, både langrenn, telemark og slalom.

Han tenker tilbake på da han var med far og bestefar og rente på ski da han var liten, og at bestefar uforventet kjøpte et par hoppski til han da han var 8 år gammel. Det var starten på hans 17 år lange hoppskikarriere.

–Det var Hoppknappen som var det store i starten, mimrer han.

Olav Magne ramser opp barn og ungdommer som hoppet i Sæterbakken ved Sagatun grendahus i Øvre Surnadal i hans barndomstid.

Han forklarer at det var fem bakker i ulike størrelser der, og at Hoppknappen var hoppernes svar på langrennets Barn i løypa, hvor de møttes og hoppet en kveld i uka.

Da han var 15 år, begynte han på hopplinje på skigymnas i Trondheim. Det viste seg å være et godt valg. Og fra han var 16 år gikk det i hopping hele året.

Bereist

Hoppkarrieren har ført til mange reiser. Blant annet har han deltatt i hoppuka hele tre ganger; i 98/99, 00/01 og 01/02.

På spørsmål om hvor mange land han har besøkt, viser det seg at han ikke har reknet på det, men nevner elleve land som han bare kommer på i farten; Japan, Sør-Korea, USA, Slovenia, Polen, Østerrike, Tsjekkia, Finland, Sverige, Tyskland og Sveits.

–Det har vært mye hotell, sier han.

–Vi kom ofte frem på torsdag, så ble det trening fredag og hopprenn lørdag og søndag.

Han husker best Japan. Der var det ofte to helger på rad med hopprenn, så der kunne det være dager uten trening hvor han fikk se mer av landet.

Minnerike hoppbakker

Dønnem opplevde at bakken i hele verden med mest trøkk fra tribunen var i Innsbruck i Østerrike, spesielt når noen fra Østerrike hoppet.

–Det er en av de største byene med hoppbakke i verdenscupen.

Han kan fortelle at han hadde bakkerekorden der en dag.

–Det var nybygd bakke, og det var dagen før rennet.

Største bakken han har hoppet i er Vikersund under skiflyging.

–Men Planica er artigst; det på grunn av at det er den mest luftige bakken, det er stor høyde på et vis - pluss at det pleier være best stemning der, smiler han.

Hvordan blir en hopper fra Øvre Surnadal oppdaget, og hva er de beste minnene fra hoppingen?

Olav Magne meldte seg på hopprenn stort sett i Sør-Trøndelag. Fra han var ni år var han med både i Orkdal, Meldal og Trondheim.

–Jeg husker veldig godt da jeg som niåring var på mitt første renn, smiler han.

Øvre surnadalingen forteller at Orklahopp startet opp da han var 12 år i Knyken i Orkland.

Ellers nevner han to renn til:

–Og Donald Duck-mesterskapet da jeg var 12 år. Det var i Kongsberg. Det var mitt første landsrenn. Jeg ble nummer to der. Det var svert, mimrer han.

–Og den første verdenscupen, utenlands, da jeg kom på fjerdeplass i Harrachov i Tsjekkia, fortsetter han, og husker spenningen fra da han ledet mye etter første omgang.

Har du noen gang vært redd?

–I første prøvehopp i skiflyging i Planica i 1999, måtte jeg gå av bommen et par ganger på toppen. Det var mye vind. 

Han forklarer hvordan det er når man sitter på bommen før et hopp. Om man ikke kan sette utfor bakken etter 40 sekunder, må de ut fra bommen. Når man må gå fra bommen to ganger på grunn av vinden, er det spent å vente på grønt lys og signal fra treneren for så å sette utfor.

–Jeg var også veldig nervøs i verdensmesterskapet i skiflyging i 2000 da en russer som hoppet rett før meg ble tatt av vinden og gikk i rundt. Det rennet ble senere avlyst på grunn av sterk vind.

Det har vært mange timer trening. Hva har vært motivasjonen din?

–Det var "gøytt", sier han på surnadalsk og smiler, og forteller at han savner å være del av et treningsmiljø.

Hva savner du mest?

–Å være i hoppmiljøet, opplevelsen av hopping og flyving og kicket i å konkurrere. Det var veldig bra miljø både i Trønderhopp og på landslaget. 

Hvem var forbildet ditt?

–Olav Kåre Fiske var det store forbildet fra Øvre Surnadal da jeg startet med skihopping som guttunge. Han var en skikkelig god skihopper da.

–Ellers var Andreas Felder favoritthopperen. Og så var jo Karstein Mauset et forbilde. Og så vant Espen Bredesen OL da jeg var 13 år. Det var stort.

Olav Magne la opp hoppkarrieren etter to år hvor han ikke følte progresjon og ikke var fornøyd. Da var han 25 år gammel. 

Karstein Mauset er tidligere lagkamerat fra Øvre Surnadal Idrettslag (ØSIL). Han har tatt opp hoppkarrieren som veteranhopper i den senere tid. Dønnem har ikke tenkt å ta opp igjen hoppingen, men nøyer seg med toppturer på randoneeski.

–På topptur får jeg litt adrenalin, smiler han.

Og så ser han på hopping. Olav Magne følger ikke med på alle hopprennene på fjernsynet, men sitter og ser på hoppuka.

–Da har jeg ofte tid til å gjøre det også, ler han.

Utmerket seg tidlig

Trollheimsporten tar en prat med Karstein Mauset etter intervjuet med Olav Magne. Han husker godt den seks år yngre tidligere treningskameraten fra hans første hopp i Sagatun.

–Olav Magne utmerket seg med at han var bedre til å hoppe enn oss andre. Han var en stilhopper fra første gang han var i hoppbakken, og satte telemarknedslag alltid, sier Mauset og fortsetter:

–Han er den beste skihopperen fra Nordmøre noensinne, sier han og nevner mange flotte prestasjoner som Olav Magne har hatt, blant annet da han ble juniornorgesmester i hopp i 1997, da han var med i Continental Cup (COC-cupen - som er hakket under verdenscupen), at han har hatt bakkerekord i Holmenkollen i 1999, og at han tok sjetteplass i verdenscupen i Planica i skiflyging.

Mauset husker også da Dønnem hoppet 214,5 meter i Vikersund i 2004, og dermed økte ØSIL-rekorden til nettopp 214,5 meter.

Denne rekorden vil nok vare en god stund... (Eller tar noen utfordringen med å prøve å slå den?)

Har satt spor

Trollheimsporten tok også en prat med Arne Scheie, som har hatt hopprenn som lidenskap og jobb i over 40 år. Han kommenterte i den tysk/østerrikske hoppuke i 42 år, første gang i 1973 og siste gang i 2014.

Det har vært fluss av norske hoppere som Scheie har vært kommentator for opp gjennom tidene, og han husker hver og en av dem. Så selv etter 25 år, husker han Dønnem godt, og tar straks opp hans beste prestasjoner.

–Jeg glemmer´n ikke. Han var en fantastisk fyr. Han er et bevis på at hoppsporten kommer fra hele Norge, og har rotfestet seg overalt. Det er fint å ha med hoppere også fra denne delen av landet, smiler han.