En luftig hobby

Det er to blide karer som tar i mot skribenten ved hangaren en fin sommerkveld sent i juli. Midt i mellom gyllent korn og elv ligger den private hangaren og flystripa på hele 550 meter. Her følger brødrene Ivar og Reidar Fiske i sin fars fotspor. 

Bonde med sans for teknikk

Det var deres far, Georg Fiske, som bragte med seg flyinteressen til gards. Han var utdannet flytekniker fra luftforsvaret på Kjevik, og hadde med et glidefly på flyttelasset nordover. Dette fikk han satt motor på, og allerede tidlig på 70-tallet var det fly som tok av på hjemgården i Øvre Surnadal. Georg var nærmest en oppfinner, og hadde stadig prosjekter på gang. Han har blant annet laget en beltebil for å hente tømmer i de bratte liene med, et helikopter og en skuffe med roterende utkaster for å fordele tørrmøkk på jordene. Sistnevnte tok han patent på, men måtte seg seg utkonkurrert da de første gyllevognene kom på markedet omtrent på samme tid. 

Microflyet i Surnadal

På 80-tallet ble det satset på å utvikle en ny flytype, kjent som mikrofly. 

- Dette var et mye mindre og rimeligere fly, som bidro til at flere hadde økonomi til å drive med flyving, forteller Reidar. 

- De første flyene fikk bare ha en totalvekt på 175 kilo. Mikroflyet har rorkontroll, og man sitter innebygd som i et vanlig fly. Pappa utviklet sin egen modell, kalt Stratus. Etter hvert lagde han også en variant med to motorer, nokså unikt i sin klasse. 

Sammen med Ivar, har Georg bygget til sammen 18 fly hjemme på gården. Gården har både flystripe, flyverksted med lakkeringsrom og hangar. Flystripa er avmerket i kartverkene, slik at det innimellom lander andre fly og helikoptre her også. 

- Det fungerer som en nødlandingsplass, og både luftambulansen og forsvaret har vært på bakken her, forteller Ivar.

- På 80- og 90- tallet var det stor aktivitet her. Vi hadde mikroflyklubb i Surnadal, med eget klubbanlegg i Bæverfjord. Der arrangerte vi til og med NM i mikrofly i 2000 og 2001. Reidar vant det første året, det var ekstra stas, smiler Ivar. Han forteller at han tok oppdrag som instruktør og hadde folk med på guidede flyturer. 

- På det meste fløy jeg vel 200 timer i året, i tillegg til å drive gården sammen med pappa, minnes han. 

- Det var litt skriverier den gangen, og vi var til og med på Norge Rundt en gang. Nå har det vært rolig i noen år, men vi gir oss ikke med det første, sier Ivar, som akkurat har ferdigstilt et nytt fly.

Nytt fly 

Denne sommeren har øvrebygdingene kunnet observere et rødt fly som har flydd mye frem og tilbake over landingstripa på Fiske. Ivar har nemlig realisert en drøm, og har nylig ferdigstilt et splitter nytt "Kitfox modell 3". Det er fremdeles under uttesting, og han hadde sin første tur i lufta den 29. juni i år. 

- Jeg følger et oppsatt program for uttesting av nye fly, forteller han. 

- Det må igjennom en hel del tekniske kontroller og prøveflyging før det blir godkjent. Alle fly skal godkjennes hvert år, og med et helt nytt fly kreves det omfattende dokumentasjon og utprøving. Alt skal dokumenteres, og jeg har tatt mange bilder av flyet innvendig før det ble lukket igjen. Reidar er godkjent besiktingsmann, og har fulgt byggeprosessen hele tiden. Her gjelder det å ta et steg av gangen, og være sikker på at alt fungerer som det skal.

Reidar forklarer at det nye flyet er langt mer krevende å håndtere enn Stratusene de har drevet med så langt. Kitfox har nemlig halehjulsunderstell, med tyngdepunktet helt annerledes enn Stratus med sitt nestehjulsunderstell. Her skal man holde tunga beint i munnen for å holde flyet i balanse, særlig ved avgang og landing. 

- Ivar er en sindig kar, og han har trent masse på dette, forklarer en stolt storebror. 

- Han tar små steg av gangen, så han er sikker på at han mestrer det. 

- Og så er jeg veldig nøye på vindforhold, særlig nå i utprøvinga, legger Ivar til.

- Hvordan var den første turen da, var du nervøs? 

- Jeg så vel mest ut som et stort glis, ler Ivar. Selv om han innrømmer at det var litt spennende også.

Sikkerhet først

 Med nylige hendelser på ulykkesstatistikken, er ikke spørsmålet til å unngå: 

- Hva tenker dere om ulykker og risiko når det gjelder flysport?

- Det er flere elementer som innebærer en viss risiko, særlig fordi vi kombinerer høyde, fart, teknikk og mennesker, bekrefter Reidar. 

- Men slik er det nesten i all sport, og ferdsel med motoriserte kjøretøy. 

- Bilulykker er nesten dagligdags, og vi blir mer vant til å høre om dem, tror Ivar. 

- Flysporten er et så lite miljø, så det får veldig mye oppmerksomhet dersom det først skjer en ulykke.

- Oftest viser det seg å være pilotfeil, og lite tekniske feil, forklarer Reidar. 

- Vi gjør det vi kan for å unngå ulykke, og vi trener mye. Det handler om kjennskap og kunnskap. Når en er vant til det og forstår hva en holder på med, får en et mer naturlig og avslappet forhold til det. Slik er det alltid, at det som er ukjent virker mer skummelt, tror Reidar. 

- Men en skal ha respekt for det en holder på med, og ikke ta noen snarveier. Mikrofly er veldig følsomt for vær- og vindforhold. Mange tror at godvær er synonymt med godt flyvær, men det stemmer ikke alltid. Soloppvarming fører ofte til urolig og ustabil luft, forteller Ivar. Han måtte vente med å prøve sitt nye fly nesten en hel måned på grunn av en vindfull juni.

- Meteorologi er en stor del av dette faget, sammen med motorlære, aerodynamikk og lovverk. En må ville det, skal en holde på med dette, understreker Reidar.

Entusiast blant entusiaster

Reidar Fiske, som til daglig bor i Ålesund, tar mer enn gjerne turen til den lille flyplassen når han er på hytta på Nordmarka. Til sammen har de hele fire fly stående i hangaren, hvorav to er operative. I tillegg holder han på å sette sammen et fly i garasjen hjemme på Sunnmøre. 

- En kan jo spørre seg hvorfor en skal holde på med fly. Men da spør vi: Hvorfor skal en egentlig holde på med ting som er kjekt? Det er fascinerende å bevege seg i rommet, og beherske elementene i lufta. Det er både det tekniske og det flymessige, forklarer Reidar om den livslange interessen for fly. 

- Hvis det er ei stund siden sist, tenker jeg alltid: Hvorfor flyr jeg ikke oftere? Det er storslagent å se det vakre landet vårt fra lufta, sier en begeistret Reidar. 

- Det er jo ikke noe vi må. Men det er kjekt å ha muligheten til å ta seg en tur når forholdene er gode. Det er en frihet vi har, og den hadde vi savnet om vi ikke hadde hatt muligheten, legger Ivar til. 

- Vi er heldige i dette landet, som får lov til å ha slike hobbyer, sier Reidar. 

- Og så er det sosialt dette her, det blir alltid prat og kaffe når likesinnede samles. Ingen trives bedre enn en entusiast blant entusiaster, sier han lurt. 

Ut på tur

Mandagen var det fint vær, og gode flyforhold. Reidar Fiske er på hytta på Nordmarka sammen med familien, og han kan kjenne det kribler etter å fly seg en tur. Denne ettermiddagen tar han turen nedover til fjorden, over Knyken og inn over Folldalen. Deretter setter han kurs for Rindal og flyr deretter en runde over Orkanger. Han synes dalføret tar seg flott ut fra lufta, og er en ivrig fotograf. Kanskje noen kjenner seg igjen? Ivar måtte også ta seg en luftetur etter arbeid i den fine sommerkvelden, se video i det følgende:

Fakta om mikrofly

- Byttet nylig navn til sportsfly

- Hadde først en maksimal totalvekt på 175 kg, før det ble oppjustert til 450 kg i 1993. I 2024 kan de veie totalt 600 kg inkludert pilot og drivstoff.

- Luftfartstilsynet godkjenner regelverk

- Flyvere må godkjennes annet hvert år, og ha minimum 12 flytimer mellom hver godkjenning

- Alle fly må godkjennes hvert år

Trollheimsporten informerer om at skribenten er niesen til de to flygerene.