Hvorfor flagger vi 7. juni?

Hva skjedde egentlig i junidagene i 1905?

Og attpåtil en flaggdag? Hva i huleste, tenker vel dagens ungdom, og enkelte voksne, om hvorfor vi flagger på denne dagen? Hva skjer? 

Min far var født i 1917, og min mor i 1919. Bare for å sette det i perspektiv. Min mor hadde en gammelonkel som ble innkalt til grensevakt på Frigården i Stjørdalen i 1905, og han var ikke den eneste fra vår region. Det var blodig alvor. Nesten som aprildagene under andre verdenskrig. Det norske forsvaret hadde voller og festningsverker oppover Stjørdalen mot svenskegrensen, for å ta mot den svenske hær. Disse står der den dag i dag. Man kan se de enda i dag eksempelvis ved Gudå i Meråker, hvor det lå tusen soldater høsten 1905.

En fin historie

Dagene, ukene og månedene i 1905 satte djupe merker i unge soldatsinn. Det skjønte man 30 år senere. Da kom en fremmed syklende til Gudå. Ingen visste hvem han var, og ingen visste hvor han kom fra. Men at mannen hadde reist langt, det forstod man. Han banket på i Søgard Vollen og spurte om han kunne overnatte der. «Jo, det gikk vel an, ble det svart. Men så var det om han kunne få ligge på kjøkkenloftet. Jo, det kunne vel gå det også». Syklisten fortalte da at han kom fra Gauldalen og at han hadde ligget på kjøkkenloftet som soldat i 1905. Neste morgen fikk veteranen servert frokost før han tok fatt på den lange veien hjem. Men innen det skjedde, gikk han opp til sin skyttergrav, og her holdt soldaten sin egen minnestund. En kan vel trygt si at 1905 hadde satt djupe spor i unge soldatsinn. (Kilde: Bjørn Roar Krogstad)

Kompanimerker på stener

Det finnes seks gamle steiner i en liten grend. Få enser dem, og de fleste kjører man forbi. For over hundre år siden lå det et militært kompani ved hver av disse steinene. Og da mannskapene forlot Gudå i oktober 1905, ordnet avdelingene med hver sin bautastein. De skulle minne ettertiden om de skjebnesvangre månedene i 1905, da tusen soldater skulle forsvare Norges nyvunne selvstendighet. 

Svenskene ville fortsatt ha Norge 

På svensk side ved Enkroken, ca. en mil øst for Storlien, kan man ennå kan se flere kilometer lange skyttergraver som svenske soldater bygde i 1905. Her var 23.000 svenske soldater mobiliserte.

De norske soldatene var klare til å ta imot svenskene, som fortsatt ville at Norge skulle være underlagt Sverige. Etter Kieltraktaten fra 1814 mente Sverige at Norge fortsatt skulle være et kongerike forent med Sverige. Dette er altså bare 119 år siden, tenk det! 

Statsminister Christian Michelsen fikk Stortinget til å vedta en lov om eget konsulatvesen, men svenskekongen nektet sanksjon, og dermed gikk regjeringen av. Christian Michelsen, med sitt kunstgrep, formulerte så den berømte 7de juni-beslutningen. Den lød slik at siden svenskekongen ikke kunne danne en ny norsk regjering, så hadde han implisitt opphørt å fungere som norsk konge. Dermed var unionen med Sverige naturligvis oppløst, og Sverige fikk dermed skylden for unionsoppløsningen. Genialt, spør du meg. Tryllekunstneri. Dog var ikke svenskene særlig «happy» med situasjonen.

Forsoningspolitikk 

Man forslo en forsoningspolitikk ifb. den provisoriske 7-junibeslutningen, og tilbudet fra svenskene om at kronprins Gustavs yngre bror, prins Carl, skulle overta den norske trone ble blankt avslått. Nå ble den danske prins Carl valgt til Norges konge. Altså Håkon den VII.

Man var ganske nær en krig med vårt naboland Sverige

Spenningen var stor, og den norske hær lå altså på festningsverkene i Stjørdalen og ventet på svenskene. Man mobiliserte på begge sider av grensene. Norge hadde rustet seg opp i løpet av de siste årene, så de var slett ingen kasteball, men Sverige var uten tvil den sterkeste stat. Dog hadde Norge rustet seg opp og var forberedt, og på svensk side var ønsket at de var lei av krig, og at det pågikk en forsoningspolitikk mellom nabolandene i denne tiden. Bjørnstjerne Bjørnson fikk nobels fredspris i 1903, og i 1904 holdt Edvard Grieg åtte konserter i Stockholm.

Oppløsning av unionen – det beste mellom broderland

Man mente etter hvert på svensk side, at det beste å få bli kvitt denne marerittaktige unionssaken på var å få oppløst unionen med Norge, og man begynte heller å se på de store fordelene med dette.

Rekruttene og befal kunne dra hjem

Det var med lettelse at rekruttene og deres befal kunne dra hjem, uten at blod ble utgytt mellom landene. Norge hadde på den tiden ingen plass i det Svenske nasjonale bilde. Derfor stod Norge i veien for svenskenes nasjonale oppbygging. Men i Norge var det en tilsvarende stor nasjonal oppbygging, som vi bygger på den dag i dag. Hvorvidt Jon Åsgårds onkel Lars Larsson Skjørmo også var innkalt til grensevakt er uklart, men er her er han fotografert i Norges uniform fra den tiden:

Derfor flagger vi 7. juni, både for Norge og Sverige

Etter hvert er naget for svenskene blitt mer eller mindre utvisket. Vi som lever i utkantene av grenseregionene har ikke vært like påvirket som i grenseregionene. Under unionen ble mange nordmenn innlemmet i den svenske hær med katastrofale følger, i form at de pådro seg skader og uhelbredelige sykdommer i krig, og ikke alle overlevde. Her vet vi at mange nordmøringer var medvirkende, og skadelidende. 

7. juni er dog vår frihetsdag. Unionsflagget «Sildesalaten» ble byttet ut med det norske flagg.