Dag 5 – Eau Claire til Duluth – Hawk Ridge

Vi startet fra Eau Claire med kurs nordover kl 09.00, og vi gjorde en stopp i Rice Lake for å oppsøke Nora gravplass. Der ville vi prøve å finne gravene til Lars Toreson Røen, Kalvhagen i Bukta, og kona Anne f. Gulla, som vi visste skulle være gravlagte der. Vi klarte å finne gravene, og vi fant også sønnen deres Tomas, som var døpt Tore. Like ved lå en bensinstasjon, og selv om det var en søndag var handelen livlig, også av alkoholholdige drikker av alle slag. Vi benyttet anledningen til å gå på do, og noen av oss handlet også ulike varer.

Kjørte deretter helt fram til Duluth uten flere stopp, og kom dit ca 12.30. Vi gjorde da en vurdering om hvordan vi skulle bruke resten av dagen. Vi valgte å kjøre til hotellet, selv om vi ikke kunne få tilgang til rommene, slik at folk kunne kjøpe seg en lunsj. Vi skulle møtes igjen kl 15.00, og håpet var at vi fikk nøkkelkortene til rommene, men de var ikke klare. Vi kjørte da opp til Hawk Ridge, som er en verdensberømt trekklokalitet spesielt for rovfugler. 

Rovfugler vil ikke fly ut over åpent vann, da det ikke dannes oppadgående luftstrømmer (termikk) der. Lake Superior blir da en sperre, og rovfuglene vil følge vannkanten sørvestover til Duluth, som ligger i vestspissen av Lake Superior. Hawk Ridge gir også en formidabel utsikt over deler av byen, og ikke minst utover Lake Superior.

Denne dagen var det en frisk vind, og jeg spurte en av ornitologene som jobbet ved fuglestasjonen hvordan denne vinden påvirket fugletrekket. Han sa at det førte til at antallet ble lavere, men at de fuglene som kom var på nærmere hold. Han kunne også fortelle at det var totalt ca 25 personer som ble lønnet for å jobbe ved observatoriet, noen med ringmerking, noen ved å telle fuglene som trakk forbi, og noen til å bemanne en salgsbod og gi informasjon til de besøkende. Han bar en navnelapp, i likhet alle de andre som jobbet der. Han het Mundale, og han var en relativt nær slektning til Walter Mondale og kjente han.

Trekket var ikke det beste, og vi var der såpass sent på dagen at trekket hadde dabbet litt av mot kvelden. Vi fikk til tross for det sett de fleste av artene som de hadde talt denne dagen (se bilde). Noen av fuglene passerte oss bare noen få meter unna, både over og under den høyden vi var. Like etter vi kom pakket stasjonsmannskapet ned salgsboden og informasjonspunktet for dagen. Like før vi dro kom et en rekke trekkende fugler, blant annet en helt utfarget «Bald Eagle», eller hvithodehavørn, som er USAs nasjonalfugl. Jeg tror alle i gruppa også fikk se den relativt godt.

Etter vi kom tilbake til hotellet fikk vi installert oss på rommene og det var møter med ulike etterkommere av rindalinger som hadde avtalt å møte oss utover kvelden.