- Livet er verdt å leve

Line Indergård ble født 23. august 1994 i Kristiansund. Hun tilbrakte sitt første leveår i Tingvoll, før familien flyttet til Rindal. Familien Indergård bestod av mamma Eva, pappa Jense og storebror Marius.

Line hadde en fin oppvekst i Rindal, med mange venner og en aktiv fritid med både håndball, fotball og kulturskole på timeplanen.

Skole var bare passelig artig, men hun klarte seg godt til tross for konsentrasjonsproblemer.

- Jeg var en urolig elev, og var høyt og lavt. Jeg kunne gå på do fem ganger i løpet av en skoletime, og spurte veldig mange spørsmål som overhodet ikke var relevant til faget. Jeg var til utredning både hos PPT og BUP, og det ble konkludert med at jeg hadde konsentrasjonsproblemer. Jeg var nok på mange måter klassens klovn, smiler Line.

Etter ti år på Rindal barne- og ungdomsskole, startet Line som elev på vg1 helse- og sosial på Surnadal vidaregåande skole. Etter fullført vg2 helsefagarbeider i 2013, ventet læretid på Rindal helsetun.

- Jeg trivdes veldig godt på Rindal helsetun. En fin arbeidsplass med hyggelige kollegaer. I tillegg bodde jeg like ved arbeidsplassen min, i huset som mamma og pappa hadde kjøpt av farmor og “Bæsse” som jeg liker å kalle besteforeldrene mine, sier Line.

Mistet moren i kreft

Sensommeren 2014 skulle livet til den lille familien bli snudd på hodet. Lines mamma, Eva, fikk en kreftdiagnose som skulle vise seg å være svært alvorlig.

- Jeg husker godt den dagen mamma fortalte meg at legen hadde funnet en svulst i magen. Hun var positiv og sa at dette kom til å gå bra. Jeg var naturligvis bekymret, men prognosene var gode og vi trodde hun ville bli frisk, sier hun.

Kreftformen skulle vise seg å være av den aggressive sorten, og Eva ble raskt dårligere utover høsten. Hun responderte ikke som forventet på cellegiftbehandlingen, og utviklet blodpropp på lungene.

- Plutselig satt jeg sammen med mamma og pappa på et rom på Orkdal sykehus og fikk beskjed om at det ikke var mer å gjøre. Det gikk svært kort tid fra vi fikk høre at prognosene var gode, til at det ikke lenger var håp. Det var et sjokk for oss alle, og verden raste sammen. Jeg måtte plutselig forholde meg til at mamma skulle dø, sier Line.

Eva døde 14. desember 2014, 44 år gammel.

- Førjulstida ble brukt til å planlegge begravelse. Jeg har aldri vært flink til å snakke om følelser og dele mine innerste tanker, og det gjorde jeg heller ikke i særlig grad i forbindelse med mammas bortgang. Jeg syntes det var vanskelig å vise følelser både under sykdomsperioden og etter at hun døde. Jeg kunne gråte når andre gråt, men det var bare når jeg var alene at de virkelig følelsene kom til overflaten. Ingen skulle få se meg svak, sier hun.

Line fikk god kontakt med en kreftsykepleier på Orkdal sykehus, men ellers var det ingen tilbud om oppfølging etter at Eva døde.

- Jeg snakket godt med sykepleieren og hun hjalp meg mye, og vi ble godt tatt vare på av ansatte på sykehuset. Men når jeg ser tilbake på denne tiden, tenker jeg det er rart at vi ikke fikk tilbud om ytterligere oppfølging. Hele familien hadde vært gjennom et alvorlig traume, sier Line.

Line fortsatte å stenge følelsene inne, og var mest opptatt av å ta vare på sin far.

- Jeg var så redd for at han skulle sitte alene hjemme og være lei seg. Det var min største frykt. Derfor følte jeg ansvar for at han kom seg ut blant folk og hadde det bra. Jeg tenkte ikke på meg selv, og bearbeidet ikke sorgen. Det var kaos i hodet til 20 år gamle Line, sier hun.

Ville være sterk

Line utviklet «fin fasade-syndromet», og svarte at det gikk bra når folk spurte.

- Jeg kan ikke huske at jeg noen gang svarte at det ikke gikk bra. Det var for skummelt å innrømme det, både overfor meg selv og andre, sier hun.

I stedet for å sette på bremsen, ga Line full gass. Få måneder etter dødsfallet var hun tilbake på jobb.

- Jeg hadde dårlig samvittighet for å være sykemeldt, og ville vise at jeg var sterk og at livet gikk videre. Sannheten var at jeg absolutt ikke var klar til å gå videre. Mentalt var jeg ikke til stede, og jeg var totalt utslitt etter en arbeidsdag. Men jeg sa fortsatt ingenting, sier Line.

Line tok fagbrev som helsefagarbeider våren 2015, og til høsten startet hun som elev på vg3 påbygning til generell studiekompetanse på Surnadal vidaregåande skole. På fritida var hun aktiv i Rindal revy og teaterlag.

- Jeg oppførte meg som om at ingenting hadde skjedd. Når jeg ser tilbake, kan jeg ikke forstå hvor jeg hentet kreftene fra. Jeg tok på meg en maske, og spilte et skuespill, sier hun.

I 2016 solgte Jense huset i Rindal, og flyttet til Surnadal sammen med Line.

- Det var knyttet mange følelser rundt det å forlate huset, og jeg var minst mulig hjemme når alt skulle pakkes ned. Samtidig følte jeg det var en riktig avgjørelse. Pappa hadde funnet kjærligheten på nytt, og jeg var veldig glad på hans vegne, sier Line.

Etter at Line flyttet til Surnadal, startet hun med utredning for ADHD på Distrikts psykiatriske senter (DPS) på Vågland. Line fikk diagnosen ADHD, og har vært medisinert siden den gang. Her ble hun også satt i kontakt med psykolog for samtaleterapi.

- Jeg hadde fortsatt store problemer med å snakke om hvordan jeg egentlig hadde det. Det ble veldig overfladisk, og jeg sa ikke sannheten, sier hun.

Fra vondt til verre

I løpet av få år mistet Line mange av sine nærmeste, noe som gjorde vondt til verre.

- Først døde mamma av kreft i 2014, og to år senere døde gammeltante som jeg hadde et veldig godt forhold til. Hun døde også av kreft. I 2017 døde morfar av kreft, og samme året omkom en venn av meg i en tragisk ulykke. Året etter ble ei venninne av meg alvorlig syk av kreft, og døde etter kort tids sykeleie. I sum ble dette veldig mye sorg, og jeg klarte ikke å bearbeide den ene hendelsen før den neste inntraff, sier hun.

De vonde følelsene overtok hverdagen, og Line ble gradvis mørkere til sinns.

- Til slutt handlet det bare om å eksistere. Levde gjorde jeg ikke. Det er svært mye av årene 2014 – 2020 jeg ikke husker. Det handlet i stor grad bare om å komme seg gjennom dagene, sier hun.

Line begynte å jobbe i Midtigrenda barnehage i 2017. Hun stortrivdes på jobb, men ble veldig utslitt av å late som at alt var bra.

- Jeg slet med panikkanfall og angst, og var sykmeldt i perioder. I sykmeldingsperiodene samlet jeg opp krefter til å holde ut litt til, og var tilbake på jobb så fort jeg følte jeg hadde nok energi. Samvittigheten min stoppet meg fra å være borte fra jobb mer enn absolutt nødvendig, sier hun.

Klarte ikke å kaste maska

I august i fjor bestemte pappa Jense seg for at nok var nok, og tok saken i egne hender.

- Han så at jeg var veldig langt nede, og bestilte time hos min tidligere fastlege i Rindal. Hun sendte meg direkte videre til akutt-teamet på DPS Orkdal. De ønsket å få meg innlagt, men jeg takket nei. Jeg burde selvsagt ha takket ja, men jeg tenkte at dette skulle jeg klare å ordne opp i selv, sier hun.

Line trosset seg gjennom høsten og vinteren, mye takket være en trygg og god arbeidsplass.

- Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte det. Årsaken er nok all kjærligheten jeg fikk av barna og kollegaene mine i Midtigrenda. De var lyset i hverdagen min, sier hun.

Line gikk til slutt med på å bli innlagt på Orkdal DPS 1. mars 2021.

- Jeg innså at noe måtte skje. Jeg var så langt nede at jeg tenkte at jeg måtte ha hjelp for å orke å leve. Behandlingen gikk først og fremst i samtaleterapi, og endelig klarte jeg å snakke om de vonde følelsene. Likevel følte jeg ikke på noe særlig bedring, og jeg klarte ikke å kaste maska. Jeg gjorde alt «riktig», og fremstod ikke som veldig syk. Jeg lurte både dem og meg selv, sier hun.

Line kom selv med forslag om å prøve antidepressiva, noe hun etter hvert fikk innvilget. Men medisinen og samtaleterapien fungerte ikke som forventet.

- Jeg begynte å føle på at det gikk feil vei, og at jeg ble dratt lenger ned i mørket. Det førte til at jeg begynte med selvskading, og jeg ga faen i det meste. Jeg innså til slutt at jeg var på feil plass, og i mai skrev jeg meg selv ut av behandlingen, sier hun.

Akuttinnleggelse

Noen uker senere skulle Line tilbake på poliklinikken på Orkdal for kontrolltime. Hun kjørte bil oppover, og skulle samtidig kjøre sin stesøster Oda til Trondheim.

-Det var galskap at jeg kjørte bil, og Oda skjønte alvoret. Da vi kom til Trondheim nektet hun meg å kjøre videre, og jeg fikk komme til ei venninne. Hun tok øyeblikkelig affære og ringte etter ambulanse. Etter en tur innom legevakten, gikk ferden videre til Østmarka psykiatriske sykehus, sier hun.

Line og familien er svært takknemlig for at venninnen reagerte som hun gjorde.

- Jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd om jeg hadde kjørt videre alene. Jeg kunne gjort noe fryktelig dumt. Det går nesten ikke en dag uten at pappa nevner hvor takknemlig han er for at venninnen min ringte etter hjelp, sier hun.

På Østmarka fikk Line raskt hjelpen hun trengte. Allerede på dag to ble hun satt på to typer antidepressiva og beroligende medisiner for å dempe kaoset i hodet.

- Jeg ble møtt av en fantastisk flink lege som sa; «Nå må vi fokuserer på det som er her og nå, og få deg opp av denne gropen. Fortiden kan vi fokuserer på når du er i stand til det». Det var de ordene jeg trengte å høre, sier hun.

Elektrosjokkbehandling

Etter drøye to uker på akutten på Østmarka, ble Line overflyttet til Kristiansund DPS i slutten av juni.

-Jeg ble møtt av et godt team som ville det beste for meg. Jeg fortsatte med samtaleterapi og deltok på ulike aktiviteter. Medisinen fungerte, men jeg hadde fortsatt en vei å gå før jeg var oppe av gropen, sier hun.

Under en av de første samtalene ble elektrosjokkbehandling (ECT) nevnt som et mulig tiltak.

- Jeg hadde hørt mye positivt om behandlingen, og følte ikke jeg hadde noe å tape på å prøve. Legen min var enig i at det var verdt et forsøk, og at vi kunne sette i gang umiddelbart, sier hun.

Ifølge nettsiden Norsk helseinformatikk (NHI) er ECT en behandlingsmetode der det gis en kontrollert mengde strøm til hodet. Det utløser et kortvarig krampeanfall. ECT gis som oftest til pasienter med moderate til svært alvorlige depresjoner der annen behandling ikke har vært nyttig.

- Jeg fikk ECT ved Kristiansund sykehus. Der ble jeg lagt i narkose og hjernen ble påført elektrosjokk. I starten fikk jeg to behandlinger i uken, og totalt har jeg fått åtte runder med ECT, sier hun.

Line merket en betydelig bedring etter at hun startet med behandlingen.

- Etter den sjette runden postet jeg et innlegg på Instagram hvor jeg skrev at livet smilte. Jeg følte meg lettere i kropp og sinn, og ble mer positiv og glad, sier hun.

28. juli ble Line utskrevet fra Kristiansund DPS. Frem til jul vil hun få ECT-behandling en gang i måneden. Samtaleterapi vil hun fortsette med så lenge det er behov.

- Jeg har lyst til å bli gammel og grå

Etter flere år med depresjon, føler Line hun endelig kan se positivt på fremtiden.

- Frisk er jeg ikke, men jeg er på riktig vei. Nå klarer jeg å se fremover, og er i ferd med å akseptere at livet ble som det ble. Livet er uansett verdt å leve, og jeg har lyst til å bli gammel og grå, smiler hun.

Line sier hun ikke lenger har dårlig samvittighet for å være sykmeldt, og vil bruke tiden hun trenger på å finne sin måte å takle hverdagen på - uansett hvor lang tid det vil ta.

- Jeg må finne ut hvordan jeg kan ta best vare på meg selv, og rett og slett være egoistisk. Nå er det på tide å leve, ikke bare overleve, sier hun.

Line synes det er skummelt å sette seg mål for fremtiden, men drømmer har hun.

- Det er flere ting jeg ønsker å gjøre og oppleve. Blant annet har jeg veldig lyst til å ta fagbrev i barne- og ungdomsarbeid. Et annet alternativ er etterutdanning innen barsel og barnepleie. Jeg trives veldig godt sammen med barn, og det gir meg mye glede i livet, smiler hun.

Med årene har Line blitt veldig opptatt av åpenhet, og håper hennes historie kan hjelpe andre.

- Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne skrudd tiden tilbake, og tatt tak i livet mitt tidligere. Hadde jeg åpnet meg og snakket om problemene, ville jeg mest trolig ikke sittet her med den bagasjen jeg har i dag, sier hun.

Line kommer derfor med en klar oppfordring:

- Snakk med noen om du ikke har det bra. Du må aldri tenke at det er en skam å slite psykisk. Ha tro på deg selv, for du er bra nok som du er. Det er alltid hjelp å få, uansett hvor mørkt det er. Ta gjerne kontakt med meg om du lurer på noe. Jeg er her om du trenger meg, sier hun.

Line ønsker å takke alle som har støttet henne når livet har vært vanskelig.

- Jeg har en fantastisk familie og mange gode venner. Dette har aldri gått bra uten støtten jeg har fått fra dem. I tillegg har jeg en fantastisk arbeidsgiver, og jeg er evig takknemlig for all hjelpen jeg har fått fra NAV. Det har stor betydning å få hjelp til praktiske gjøremål når alt annet i livet er kaos, sier hun.

Line ønsker å poengtere at hun ikke deler historien sin for å få sympati.

- Jeg gjør det for å synliggjøre virkeligheten for meg og andre i samme situasjon. Økt kunnskap vil forhåpentligvis føre til økt forståelse og respekt, sier hun.

Du kan lese mer om Verdensdagen for psykisk helse her

Mental Helse Hjelpetelefon: 116 123

Organisasjonen Ung Kreft har podcasten «Bekreftet», som er laget av og for unge kreftrammede og pårørende. Programleder Awa Sarr samler tre nye paneldeltakere hver uke, som i hovedsak består av unge kreftrammede, pårørende og etterlatte. Sammen gir de gode råd til kreftrelaterte problemer som er sendt inn på forhånd, og som du kanskje kan relatere deg til. Line har vært paneldeltaker i episode 5 av podcasten som mest trolig publiserers fredag 29. oktober. Podcasten finner du her.