Surnadals beste venner

Frivillighetens år 2022 er straks et tilbakelagt kapittel, og hvem bedre å trekke frem på tampen av et slikt år enn Syltørans Venner? Siden den spede start i 2013, har de glade pensjonistene i Syltørans Venner vokst til å bli en gruppe på ni stykker, som nå legger ned – og har lagt ned – ufattelige mengder med tid og arbeid.

Omtrent hver tirsdag, året rundt, møtes de blide kameratene til dugnad, kaffe og skitprat – alt i høvelige mengder selvsagt. Når jeg møter dem i klubbhuset, er det lunsj på årets siste dugnadstirsdag. Snart avsluttes det niende året for Syltørans Venner; neste år er det tiårsjubileum.

Såpass pratsjuke kan en gjeng pensjonister være at det ene av de to stiftende medlemmene, Tor Rune Schei, tar meg med på eget rom for å gi et bilde av de ni årene som har gått – for å unngå avbrytelser.

– Syltørans Venner ble startet i 2013, da Anders Fiske gikk av med pensjon. Vi hadde sett at selv om klubben i 2012 betalte 225.000 kroner til eksterne aktører, som sørget for baneklipp, snømåking og annet, så forfalt selve anlegget og byggene. Det ønsket vi å gjøre noe med, forteller Schei.

Siden Tor Rune og Anders tok fatt på oppgaven har flere karer gått inn i pensjonistenes rekker, og inn i Syltørans Venner. Status før årsskiftet er at to har blitt til ni. Ni herremenn med blått blod, og flere hundre år til sammen som spillere, trenere, ledere og frivillige.

Dette er de ni medlemmene: Kjell Andreassen, Anders Fiske, Lars Lund, Leif Erik Meese, Bjarne Moen, Helge Bjarne Schei, Tor Rune Schei, Kjell Smenes og Ole Ingar Strand.

– Det er derfor det blir nierhall bortpå her, smeller det fra Anders Fiske.

– Vi har nå forskjellig bakgrunn, men vi utfyller hverandre godt og får til mye. Vi tar ferier og helligdager som alle andre, men ellers er det aktivitet her hver tirsdag hele året, smiler Tor Rune Schei.

– Krever konstant vedlikehold

Vennene har ikke noe formelt engasjement i Idrettslaget, men de har et godt og tett samarbeid med anleggsansvarlig på Syltøran, Tor Kvande. Som Tor Rune Schei selv sier det:
– Vi er en uavhengig gruppe som kun passer på anlegget.

Å «passe på anlegget», i all ydmykhet tenker jeg i mitt stille sinn, krever sitt. Vennenes arbeidsoppgaver favner drift og vedlikehold av baner, eiendom, bygg, utstyr og maskiner.

– Et så stort anlegg krever konstant vedlikehold. Det holder ikke med skippertak eller en dugnad nå og da, fortsetter Schei.

Ifølge Idrettsforbundet, som oppgir SSB-tall fra 2018, utfører frivillige totalt 58 millioner dugnadstimer i året. I den samme saken mener SSB at dette arbeidet en verdi på 17,3 milliarder kroner. Også Tor Rune Schei påpeker verdiskapningen i dugnadsarbeidet på Syltøran.

– De siste åtte årene har Idrettslaget hatt en gjennomsnittlig utgift på ca. 525.000 kroner i driftsutgifter på anlegget. I tillegg utgjør jobben vi gjør, sammen med Tor Kvande og de fire frivillige han har med seg innenfor Idrettslaget, to årsverk som totalt ville kostet kanskje 1,5 million. Hvis kommunen skulle finansiert driften av anlegget ville det kostet dem 2 millioner, spekulerer Schei.

– Og i en større sammenheng kan det også nevnes at det er frivillighet som drifter de andre anleggene i kommunen også, sier Schei med en anelse av hint om at kommunen skal støtte arbeidet for fotballhall på Syltøran. Jeg må her innrømme at reportasjen ble laget før behandlingen av fotballhallen i kommunestyret ble gjort.

Så hva motiverer en gjeng pensjonister til å bruke så mye tid og energi på dugnadsarbeid?

– Vi har ca. 350 aktive utøvere fordelt på rundt 20 lag, og vi har hjemmekamper hver eneste uke i sesong. Da er det fint å kunne vise fram et fint anlegg. Vi opplever utvilsomt at arbeidet vi gjør settes pris på, og det motiveres vi av. Jeg vil også nevne at det er svært lite hærverk å rydde opp i, sier Schei.

Helt alene om jobben kan det riktignok ikke sies at dugnadsgjengen er, og Tor Rune vil på vegne av Syltørans Venner rette en stor takk til bedriftene i Surnadal.

– Alt koster penger, så vi ønsker å takke bedriftene i Surnadal for varer og tjenester til «rett pris». Og en stor takk til Rema 1000 som har sponset gratis kaffebrød hver tirsdag i ni år, smiler Schei.

– Vi trente i fjæra

Det er på tide se litt nærmere på det konkrete arbeidet som har blitt gjort så langt. Tor Rune og jeg går tilbake til kaffebordet sammen med resten av gjengen igjen, som strengt tatt burde vært kommet seg i tilbake i arbeid mens historien bak ble fortalt.

Tidligere omtalte Anders Fiske har ansvaret for å vise meg anlegget. I all sin hvitkledde prakt er ikke alt arbeidet like synlig som på en varm julidag, men Fiske får nå likevel vist frem en imponerende mengde tiltak.

Omvisningen med Anders er anekdotisk av natur, og det er ikke tvil om at anlegget har kommet langt siden 2013 – og for så vidt årene før det også. Både jeg og Anders er gamle nok til å ha spilt på grusbane på Syltøran.

– Jeg husker en gang så ble grusbanen lånt ut til et lag, så da måtte vi ned i fjæra og rydde tang og steiner for å få trent, påstår Fiske. Jeg har ikke faktasjekket denne artikkelen.

Et høydepunkt for Syltørans Venner er renoveringen av Framtidshuset i 2017.
– Her var det i grunn bare et forfalt rot før. Nå har vi fått en ny kiosk og oppusset utstyrsrom for lagsutstyr. Huset oppfyller alle krav fra Mattilsynet.

Av andre utførte arbeider som Vennene skal krediteres kan ballfangernett ved kunstgressbanen og nye benker på både hovedbane og kunstgressbane nevnes. I tillegg syrevasker de alle dusjrom og bad en gang i året, og så rydder de skog ved behov.

– Vi har felt grantrær som har vært 1,2 meter tykke, sier Fiske.

– Ufattelig mye tid

Noe av det som har tatt mest tid er arbeidet som kanskje ikke synes for det utrente øyet. Både i Framtidshuset og i de relativt nye bygningsmassene fra 2001 så har det vært behov for å rette opp veggene, noe som naturligvis må gjøres før finsnekring kan iverksettes.

– Vi har brukt ufattelig mye tid på å rette opp vegger. Det er langt mer arbeid å rette opp veggene enn å montere plater. Noen av veggene her har nok material fra Grimsmo-bruket, smiler Fiske lurt. Jeg tar ikke referansen.

– Vi har også oppgradert billettboden ved innkjøringen til Syltøran. Det var flatt tak før, men vi har bygd det ut og forlenget det slik at billettørene kan få stå under tak. Og så bygde vi blomsterkassene der.

Der avslutter jeg og Anders rundturen for denne gang, og returnerte til hovedbygget for å se de ivrige pensjonistene tilbake i hardt arbeid. Det var derfor overraskende å se at kaffelaget fortsatt pågikk. Jeg skjønner nå at det ikke blir utført det store arbeidet så lenge muligheten for å bli avfotografert er til stede, så jeg ber aller ydmykest om noen «action-bilder» før jeg haster hjem igjen.

– Jeg må nok ned igjen i kveld siden vi har vært så ineffektive nå, ler Fiske.

Men jeg tenker at jeg på vegne av alle fotballglade folk i bygda vil rette en stor takk for alt arbeidet de gjør. Både jeg og flere av mine nærmeste har noe å sikte etter når vi en vakker dag pensjonerer oss selv.