30 år siden Surnadal spilte i 1. divisjon

I 1991 spilte A-laget til Surnadal i nest øverste divisjon, og møtte blant annet storklubben Vålerenga. 30 år senere møttes flere av spillerne og støtteapparatet til gjenforening på Syltøran stadion.

Initiativtaker Joar Hansen sier det hele startet med en samtale på Messenger, hvor flere var positive til et treff i forbindelse med 30-årsjubileet.

- Ballen begynte å rulle, og jeg er veldig godt fornøyd med oppslutningen. Jeg er sikker på at vi kommer til å få en trivelig dag sammen, sier Hansen.

Alle som var aktive på seniornivå i årene 1989 – 1991 ble invitert til gjenforeningen.

Gjengen var først samlet i klubbhuset, hvor Kjell Smenes og Tor Rune Schei fortalte om fotballgruppas historie og utviklingen av Syltøran stadion. Smenes og Schei har i rundt 50 år hatt ulike roller i fotballgruppa, og er fortsatt aktive gjennom “Syltørans venner” som består av åtte pensjonister som driver frivillig arbeid på Syltøran stadion.

- En fenomenal gjeng

Spillende trener fra 1989 - 1992, Arne O. Sæter, ser med stor glede tilbake på glansdagene til fotballherrene i Surnadal.

- Aller best husker jeg treningskulturen som var i gruppa, og typene der var. Dere var en dedikert gjeng som tok ansvar for egen utvikling. Jeg tror det var nøkkelen til suksessen. Dere var ivrige og møtte alltid opp på trening med godt humør, og kom på trening for å bli bedre. Vi dro alle i samme retning - både spillerne, støtteapparatet og klubbledelsen. Dere var en fenomenal gjeng, sier Sæter.

Joar Hansen nikker og kjenner seg igjen i det sin tidligere trener og medspiller forteller.

- Vi utviklet et fantastisk godt miljø, og treningsgruppen var en fin blanding av etablerte spillere og unge lovende juniorspillere. Det var gøy på trening, sier Hansen.

Arne O. Sæter forteller videre:

- Slik jeg husker det, fikk juniorspillerne sjansen til å vise seg frem, og det var stor takhøyde for prøving og feiling. Med spillere som Lars Egil Rindal og Svein Inge Kvande som grunnmuren i laget, var det lett å lykkes. Det var trygge rammer rundt laget, og det var kun fokus på det sportslige. Som trener måtte jeg av og til ta vanskelige valg, blant annet når det kom til laguttak. Men jeg begrunnet det alltid med det sportslige. Alt annet var uvesentlig, sier Sæter.

Svein Inge «Brore» Kvande husker også treningskulturen som spesielt god.

- Vi var gode kompiser både på og utenfor banen, og var minst 15-16 spillere på hver eneste trening. Vi hadde alle et ønske om å bli god. Møtte du opp 20 minutter før treningen startet, kom du sist, smiler Kvande.

Etter seansen i klubbhuset og obligatorisk billedtaking, gikk turen videre til Hammerstuene for middag, sosialt samvær og mimring.

- I forbindelse med opprykket spilte vi inn en låt i studioet til Ole Magne Ansnes. Han hadde ikke anledning til å komme i kveld, men hans bror, Jostein, kommer. Da skal låten fremføres på nytt, og det ligger nok an til allsang utover kvelden, smiler Hansen.

Rykket ned med hevet hode

Etter 22 spilte kamper i 1. divisjon avdeling A, stod Surnadal med kun 9 poeng og endte helt sist på tabellen.

Lagets ni poeng kom i følgende kamper: 1 poeng borte mot Frigg i serieåpningen på Bislett stadion. (1 - 1). 1 poeng hjemme mot Frigg (1 – 1). 3 poeng hjemme mot KFK (4 - 0). 3 poeng borte mot Fana (3 - 2) og 1 poeng hjemme mot Aalesund (1 – 1).

Arne O. Sæter sier at det var ikke uventet at Surnadal havnet sist i dette selskapet, men at de rykket ned med hevet hode.

- Vi tapte mange kamper med bare ett mål, og ble ingen kasteball i så måte. Men ettmålstap handler sjelden om uflaks. På dette nivået ble vi hardt straffet for feil valg. I lavere divisjoner fikk ikke feilene så store konsekvenser. Det opplevde jeg var en vesentlig forskjell på 1. og 2. divisjon. Vi fokuserte på prestasjonene, og de følte jeg var gode i mange av kampene. Vi møtte spillere som var halv- eller helproffe, mens vi måtte kombinere toppfotball med fulltidsjobb. Ofte hadde lagene et trenerteam på 4-5 personer. Vi konkurrerte ikke under like forutsetninger, og desto mer imponert er jeg over det vi presterte. Vi fullførte med stil, smiler Sæter.

Se tabellen og alle resultater her

Legendarisk møte med Vålerenga

21. juli 1991 var det klart for storkamp på Syltøran stadion. Selveste Vålerenga, som hadde rykket ned fra Tippeliagen året før, kom til Surnadal. Det skulle vise seg å bli et besøk for historiebøkene.

Den beryktede «Klanen» ble tatt imot på best mulig måte av gjestfrie surnadalinger, med blant annet grilling ved Folkets Hus, massiv pressedekning og god stemning både dag og natt. Over 1800 tilskuere møtte opp på kampen på Syltøran stadion, noe som var ny publikumsrekord. Surnadal spilte en god kamp, men måtte til slutt se seg slått 3 – 2 av storlaget fra Oslo. Lars Sæther og Ole Einar Bolme scoret målene for Surnadal.

Magnus Strand Glærum og Olav Osen husker godt kampen mot Vålerenga.

- Det var noe helt spesielt å spille mot Vålerenga, og jeg følte hele arrangementet var en stor bygdefest, sier Strand Glærum. - Jeg husker jeg kjørte forbi Folkets Hus kvelden før kampen for å kjenne litt på stemninga, smiler Osen.

Både Strand og Osen er bosatt i Oslo. Tilfeldigvis er naboen til Osen en av VIF-supporterne som tok turen til Surnadal i juli 1991.

- Han var 18 år på det tidspunktet, og glemmer aldri turen til Surnadal. Han beskriver opplevelsen som helt magisk, smiler Osen.

Turen har virkelig satt spor blant de ivrige supporterne i Vålerenga Fotball. Her er en beskrivelse av turen, skrevet av skrevet av Klanen 31.12.91:

Allerede da nedrykk for VIF ikke var til å unngå, begynte vi å se på hvem som ville bli motstandere i ‘91. Navnet Surnadal pekte seg klart ut som det mest eksotiske laget av dem alle. At VIF skulle havne i avdelinga på Vestlandet, var det aldri tvil om. Som tidligere nevnt, ville dem helt plassert oss på Svalbard, de som bestemmer i Fotballforbundet. Og sjølsagt hadde vi rett, noe som har kostet fansen tusenvis av kroner i reisepenger. Det skal bli godt å komme opp i toppdivisjonen igjen!

I vinter ble kampoppsettet ferdig og vi satte i gang med produksjon av “Hvor f... er Surnadal-trøyer”. Ved sesongstart tok vi kontakt med supporterklubbene der opp og undersøkte muligheten for å kunne lage et felles opplegg for begge gruppene av supportere. Og folka i Surnadal var helt i hundre! Her skulle det bli fest. Vi starta med påmeldinger flere uker før matchen, men Dagbla’-oppslaget om Otta ødela kanskje mer enn noen aner. Likevel var det påmeldt over hundre fans til det vi kalte “Årets tur”. Dessuten dro ganske mange opp med egne biler. Avreise fra vårt faste møtested klokka 09.00 lørdag morgen og det var stor stemning allerede da. Arbeiderbladet hadde sendt fotograf, og som de samarbeidsvillige folka vier, stilte vi opp for lagbilde fotografering. Tenk om et par år når vi er 1000 stykker i stedet for hundre!

Buss-turen gikk glimrende, med Rasta-show, signingsferd for kongen, Toyshow og ymse anna som alle VIF-fans liker. Eting på Rena med litt mer show og sjølsagt de obligatoriske pissepausene. Været oppover begynnte å bekymre oss en del. Det plaska ned med regn og planen med grill-party ute på stranda og overnatting ute under åpen himmel, hørtes ikke så veldig bra ut. De få som hadde bestilt rom og campinghytter følte seg riktig smarte, helt til det gikk opp for dem at det ville bli trangt på et tomannsrom hvor 20 skulle sove. Heldigvis hadde Surnadal-supporterne sett hvor det bar med været, og leid folkets hus.

Vi ble møtt med innkjøringa til Skei av endel Surnadals-fans som guidet oss til stedet. Det første vi ser er en hel haug med fotografer og journalister. Skulle tro at det er kronprinsen eller no’ sånt dem venter på. På veggen henger det flagg med “Velkommen, brødre” og huset er fullt av folk fra Surnadal som tar imot oss som om vi har kjent hverandre hele livet, men ikke har sett hverandre på de siste åra. På grillen steiker dem kjøtt i mengder og baren er full med en utmerket lokal kaffe-variant som strøket er kjent for. Dette er en skikkelig bygdefest, sånn som vi bare har hørt om, men ikke finner makan til i by’n. Og fordelen (?) med bygdefester, er at dem aldri tar slutt. Problemet er sjølsagt at barer som ikke stenger, gjør sitt til at folk blir litt slitne til matchen. Men hvem tenker på det i en sådan stund? Dessuten hadde jo Fana gjort oss den tjenesten å slå Mjøndalen, så med seier mot Surnadal, ville VIF lede 1. div., Avd. A.

Surnadalfansen mente at gutta deres ville spille sitt livs kamp, og at dem slett ikke burde undervurderes. Og vi vet at det er lett å gjøre det med et lag som ikke har tatt mer enn ett fattig poeng hittil i sesongen. Dessuten kjenner vi Vål ’enga litt for godt til å slappe helt av. Det at et par av Surnadal-spillerne er innom festen, og ikke vil ha en liten tår for tørsten, får oss til å innse at i hvert fall spillerne der oppe tar matchen alvorlig.

Dagen derpå, dvs. for dem som i det hele tatt merket at det hadde vært en natt, var det klart for frokost på Surnadal hotell. Der kunne man steke sine egne vafler. Svele hadde dem dessverre ikke, men Stein oppfant en ny variant med vaffel, rødbeter, rømme og spekepølser som gjorde inntrykk på alle som satt der. Vi tok oss en tur innom lensmannskontoret, og der var det også bare velstand. De hadde henta inn 10 ekstra menn fra Kristiansund, men de hadde vært arbeidsløse hele dagen. Ansvarshavende hadde lovet at det skulle alle som spurte få høre, og til da hadde det ringt 16 aviser og spurt.

Vi er tydeligvis godt stoff, vi som har hjertet i VIF. Og lese i søndags-Dagbladet et oppslag vi kan være stolte av. (Seinere kunne vi lese at det ikke var Dagbladet som hadde slått denne solskinnshistorien stort opp. Arbeiderbladet, Aftenposten, Driva og Tidens Krav har alle hatt dekning av turen som VIF-fotball må føle seg stolte over. En takk til dere alle! Det er topp å havne i avisene for de riktige tinga, og ikke finne dritt om Vål' enga og det såkalte “Apeberget” smurt utover sidene. Opplaget av Søndags-Dagbladet ble i hvert fall utsolgt på ca. 2 minutter.

Klokka to åpnet Surnadals pub, og oppladning til kampen også. Med litt hyggeligere priser. Folk stimet til, og forbrødringen var grenseløs. Da Harald dro i gang “Vi elsker dere, deilige bønder”, var knapt et øye tørt. Og Harald sjøl var i sjokktilstand over det han hadde sagt i flere timer etterpå.

Ved femtida var det avgang til banen, Syltøran Stadion. Vi fant våre plasser ved siden av Surnadals-fansen, hengte opp flagga og la Seppo. Banen var våt som en bygdefest, og det skulle ikke kommet så veldig mye mer regn den helga før dommeren hadde måtte utsette kampen. Det kunne blitt dyrt for oss som da hadde blitt igjen på Møre fram til matchen hadde blitt spilt.

Vi stilte med samme laget som ga bort to poeng mot Fana, og Surnadal-spillerne så riktig tente ut. Det var ny publikumsrekord på Syltøran, og som lokalavisene skrev, folk var ikke bare kommet for å se VIF og Olle Nordin, men også for å se og høre oss. Vi hadde med T-skjorter og Apestreker, og var sjølsagt utsolgt på et blunk. Det går flere folk rundt i Surnadal med VIF-klanens t-skjorter og merker enn det gjør i Oslo (vel, nesten da).

Matchen åpner i et bra tempo, og det varer ikke lenge før det smeller i treverket bak Tomas. Han ser ut til å like å stå på halvdistanse. Dessuten har han sans for å leke bekk litt vel ofte, både etter vår og Olles smak. Men egentlig er det samme, vi tar ledelsen ved Are, som for øvrig gjør en meget bra kamp. Løberg gir et par av sine berømte tilbakespill, du vet de som stopper hjertet ditt i ett minutt eller så. Vannet på banen skaper en del morsomme situasjoner, og Surnadal scorer på en lobb over Gill. Nydelig mål, for øvrig. Linjemannen på vår side gjøre jobben sin helt OK, men klarer ikke å skjule at han er Surnadal-supporter. Han glemmer seg helt og jubler når dem scorer. Vi lager mål igjen, denne gangen ved Jamo som er helt i dag. Are vil ikke at all oppmerksomheten skal dreie seg om andre og lager et til.

Surnadal vil ikke at folk skal tro det er så stor forskjell på topp og bunn i vår divisjon, og lager pinadø ett til dem også. Og de siste minuttene har dem faktisk sjansen til å utligne et par ganger. Men hell og dyktighet er det som kjennetegner et lag i medgang, og vi vinner fortjent. Vi gir premie til dagens helt, som er Jamo. Han fortjener det denne gangen. (Egentlig burde vi hatt to, en til Are også, men valget falt på Jamo.)

Vi sier takk for oss og en utrolig vellykket helg. Vi gleder oss til dem kommer nedover igjen, og håper vi trekker dem i semifinalen i cupen neste år. Som en siste topp på turen, viser spillerne til VIF hva dem egentlig mener om oss. Takk til dere alle sammen!

Siden har Surnadal vært Klanens vennskapsklubb, og er fortsatt den eneste norske fotballklubben – med unntak av Vålerenga – som har hatt skjerfet sitt hengende på Bohemen sportspub i Oslo.

Husker du dette? Olav Kåre Fiske ble i 2000 kjendis på tysk tv etter å ha sluppet inn et av historiens merkeligste mål: