Vardskarssetra

Vardskarssetra ligger i Rindal, ei seter med ei lang historie. En interessant plass for de som vil oppleve et pust fra fortida.

Og det ønsket jeg i dag! Etter en liten halvtime gikk jeg ut av bilen på parkeringsplassen ved Stormyra i Østre Fossdalen. Og som vanlig lurte jeg på hvordan denne dagen kom til å arte seg. Jeg så virkelig fram til en ny fjelltur!

Ruslet først nordover etter veien til Trøsetra, som vi ser her. Like etterpå tok jeg av fra seterveien og la i vei vestover. Denne gangen ville jeg gå om Lortåtsetra. Lenge siden jeg har vært der. Alltid tankevekkende å komme til plasser hvor man har vært tidligere.

Trasket oppover ei bratt, men ikke så lang li. På toppen kunne jeg skue mot Tuva, 687 moh. Der har jeg vært mange ganger. Spesielt i en periode hvor jeg gikk mye i disse traktene for å kikke etter sauene til Marvin R. og andre bønder som satset på sau.

Fortsatte i et terreng med myrer og blauthol. Fulgte myrkanten, så det gikk bra. Rett fram ser vi Snipen med sin karakteristiske topp.

Overskya vær med solstreif som av og til lyste opp deler av landskapet. Stemningsfullt! 15 plussgrader, en del vind og litt dis.

Lortåtsetra og den majestetiske Ruten. Denne setra på Neverøykjølen var i drift noen år rundt 1900. Ingen lang seterhistorie, altså.

Navnet Lortåtsetra kommer av at det var lortåt her, det vil si myrete. Ikke så godt egnet som seterplass, kan vi vel si.

Tok en liten pause på Lortåtsetra før jeg gikk videre. Fant faktisk en sti som gikk nedover til Ljøsåa. Nedenfor det store, glattskurte berget har vi Neverøyan, hvor det har vært både gards- og seterdrift. Neverøyan er et meget frodig område, blir det sagt.

Gikk med forsiktige skritt på ei lita hengebru over Ljøsåa med min Canon klar. Knipset et bilde før jeg fikk fast grunn under føttene igjen. Dro deretter opp til Møkkelgardssetra.

Stod en stund på seterstølen til Møkkelgardssetra. Gamle seterhus er i årenes løp blitt borte på utallige seterplasser.

Planen videre var å gå til Møkkelgardsfjellet. Etter ei bratt li med kratt og myrglenner kom jeg til denne lille steinvarden. Her oppdaget jeg en svak sti som jeg fulgte helt til toppen på Møkkelgardsfjellet. Om det er et gammelt tråkk etter to- eller firbeinte, aner jeg ikke.

Forsynte meg av "fjellets gull" mens jeg gikk oppover. Smakte utmerket, selv om jeg liker blåbær bedre når jeg er på tur.

Oppe på Møkkelgardsfjellet er det veldig lett å gå. Mange små bergflater og tørr grasmark er et fortreffelig turterreng.

Nabotoppen mot nord er Vardskarfjellet, oppkalt etter Vardskaret. I skaret står det flere små steinvarder langs en gammel ferdselsvei mellom Rindal og Hemne. Jeg har lest at Vardskaret ligger "opp og vest for" Vardskarssetra. Mer vet jeg ikke om denne ferdselsveien.

Fjellet vi ser i bakgrunnen, er Kammen, 755 moh. Da jeg kom dit for noen år siden, stusset jeg over en stor steinvarde som var bygd som en slags retningsvarde. Fant forklaringen på kartet: Kommunegrensa mellom Rindal og Hemne (Heim) går over toppen.

Jeg hadde studert kartet denne gangen også. Det så bratt ut, men jeg håpet det var mulig å komme seg ned fra Møkkelgardsfjellet på nordøstsida. Hovedmålet mitt i dag, Vardskarssetra, ligger nær midten på bildet. Vi skimter Søvatnet langt bak helt til høyre.

Det ble bratt, ja! Jeg trodde det var greit å ta seg ned her, men flere små, stupbratte berg nedenfor gjorde meg usikker. Jeg er ingen fjellklatrer, så jeg gikk oppover igjen og fant til slutt et terreng jeg kunne takle. Det ble altså både opp- og nedturer i dette området.

Kom til Vardskarssetra etter nærmere fem timer i skog og fjell. Det inkluderer drikkepauser, speiding med kikkerten og mange lange pauser for å nyte naturen. Litt vind på turen gjorde at insektene også tok lange pauser.

Vardskarssetra tilhører Utigard Holte i Rindal. På en stokk står årstallet 1781. Siste år med setring var 1937.

Rannei Holte (født 1881) var seterbudeie (seterdeie) i hele 40 år. Hun var bestemor til Kåre Andersen, som begynte å restaurere dette seterhuset (seterskjelet) i 1975, med god hjelp fra andre. Et kjempeprosjekt! Til glede for alle som verdsetter slike kulturminner.

Så her har det vært liv og stor aktivitet i lang tid. Hadde det vært mulig å skru tida tilbake, ville jeg tatt en tur hit en sommerdag med seterfolk, kyr og full virksomhet på setra. Forutsetningen måtte være at jeg kom hit usett og satt med kikkert på lang avstand.

Jeg husker at vi som barn plukket av de røde bæra på harerug og spiste dem sammen med litt melk og sukker. Slapp å bli sprekkmett.

Nei, da er det noe helt annet med spekemat. I matboksen hadde jeg rikelig med den kosten. Bevilget meg en lang og god matpause på setervollen. Jeg kunne ikke hatt det bedre! Det måtte i tilfelle være hvis ei hulder dukket opp. Det hadde jo vært spennende!

Etter en bedre middag begynte jeg på hjemturen. Gikk etter den gamle seterveien så og si helt til bilen. Tørr og fin sti det første stykket fra setra. Senere en del myrpartier, som det ikke er noen grunn til å klage over. Det hadde blitt et fattig landskap uten myrer!

Den eldgamle og noe utydelige seterstien i Ljøsådalen går både over og langs myrer. Lett å finne, hvis man følger godt med.

Seterstien er lagt langs Ljøsådalsbekken. Tenkte å teste vannet i bekken. Kjempegodt! Fylte vannflaska og satte meg på en stor stein for å hvile litt og suge til meg inntrykkene fra turen. Hadde slett ingen hast med å komme til bilen min ved Stormyra.

Mens jeg satt der, hørte jeg et svakt bekkesus og kvitring fra noen stjertmeiser som fløy hastig fra tre til tre langs bekken.

Ellers var det helt stille.

- En sommer er over, står det i sangen. Stemmer ikke ennå. Vi har mange sommerdager foran oss!

Se og les flere av Harald Egil Foldens saker og bilder på http://www.foldenfoto.net/