Fjøsprat med Stine Grytskog Ramsøy

Trollheimsporten skriver en serie om landbruk, kalt Fjøsprat. Målet er å løfte frem bønders hverdag og alt det fine de gjør for norsk matproduksjon, kulturlandskap og beredskap. 

Klikk her for å lese flere Fjøsprater (bla til nederst i artikkelen) eller klikk på emneknaggen "fjøsprat".

Drive stort eller være kreativ?

Da Stine Grytskog Ramsøy skulle bestemme seg for hva hun ville på gårdsbruket, stod valget mellom å drive stort og utvide, eller å bli kreativ. Hun har alltid vært glad i dyr, og var ivrig med i fjøset hos besteforeldrene som barn. Selv har hun aldri drevet med produksjonsdyr, bare hester og trav som hobby. Men gjennom å være med mannen sin Ingebrigt i fjøset, fikk hun smaken på å jobbe med dyra. 

– Jeg kjente at det var artig og at jeg trivdes godt med det, forteller Ramsøy.

Og da begynte ballen å rulle: Den driftige dama tok både traktorsertifikat, motorsagsertifikat, voksenagronom på Skjetlein VGS og ble med i avløserring. 

Etter en del år med arbeid for andre, begynte hun å drømme om å starte noe eget.

– Men i dag må du drive stort for å få lønnsomhet i det, forklarer hun. 

– Det har vi ikke ressurser til her, selv om vi har slått sammen to bruksenheter. Jeg valgte derfor å bli kreativ, og finne andre måter å skape lønnsomhet på. Målet er at jeg kan leve av dette, sier hun med et smil.

Til sammen har de to gårdsbrukene 140 mål med gras og rikelig med beiter. De har både ammeku av rasen Sidet Trønder- og Norlandsfe, Grå trøndersau, hester, høner og ender.

På gårdens ressurser

Når vi kjører ut til gårdsbesøk øverst i Todalen, passerer vi mange store driftsbygninger. Todalingene er ikke redd for å satse på landbruk, og det er mange om beinet om det skal leies ut jord. 

– Vi har ikke sjanse til å konkurrere med dem. Vårt fortrinn er at vi har mange gode beiter og masse utmark! Svigerforeldrene mine har drevet med sau, gris og kastrater her i en årrekke, og jeg synes det er for ille om ikke en av oss skal klare å leve av drifta. 

Da mannen tok over bruket for noen år siden, valgte han å ha noen Tyrolerfe som ammekyr. Aller mest for å holde jorda i hevd. Men da Stine skulle inn og ta over, valgte hun å bytte ut de store dyra med en langt mer ekstensiv rase. Nå er det STN, Sidet Trønder- og Nordlandsfe som gjelder. 

– Hvorfor akkurat denne rasen?

– For det første er jeg nok litt nasjonalromantisk av meg. Det er den rasen som hører hjemme her, mener hun.

De små kyrne spiser vesentlig mindre, og på denne måten kunne hun ha flere mordyr på samme arealgrunnlag. STN er også en av urferasene i Norge, som gir landbrukstilskudd for bevaringsverdig rase. Ramsøy kan fortelle at rasen har mange gode egenskaper som hun synes det er viktig å bevare. De føder lett, er veldig gode mordyr og de er nøysomme i kosten.

– De beiter så fint! Og så er de så lette, at de tråkker ikke ned marka på samme måte, forteller Ramsøy. 

De små kyrne eter både lauv og lyng, og trives godt i fjellet. Dermed er de et ideelt valg for dem som vil drive med aktivt beitebruk i utmark.

– Det er utmarka som er nøkkelen! Her går alle kastrater og kviger i fjellet oppe i Romådalen med Nofence. I fjor ville de ikke ned igjen, vi måtte hente dem til knes i snø, husker hun.

For her får dyra gå ute så lenge som mulig, helt fra det grønnes i mai til uti oktober. 

Det forbrukerne vil ha

– Jeg er veldig nøye på kvaliteten på kjøttet. Det skal være fra dyr som har beitet i fjellet og som ikke har fått kraftfôr. Det gir en helt egen smak på kjøttet, opplyser Ramsøy. 

Det er ikke mange måneder siden hun begynte å markedsføre sine egne produkter. Men allerede nå sliter hun med å levere nok.

– Ingen tvil om at forbrukerne vil ha kjøtt fra dyr som har hatt et godt liv! Det at dyra er grasfôret, gjør også at de skiller seg ut som et mye mer miljøvennlig og bærekraftig valg for forbrukerne. Det koster litt mer, men det virker som at folk er villige til å betale for den ekstra kvaliteten.

Stine Grytskog Ramsøy selger kjøtt og kjøttprodukter fra både sau, storfe og saueskinn. Tidligere leverte hun til Nortura, men de har sluttet med urfeavtale for kjøtt. Nå håper hun at selskapet Urfe SA kan bidra til å foredle og markedsføre kvalitetskjøtt fra urferasene.

Den driftige bonden markedsfører produktene på gårdens facebookside Ansneset Gard, deltar på Rekoringen i og rundt Surnadal og leverer kjøtt til Svinvik gard. Enkelte kunder kjører mer enn gjerne til gården deres Ansnest, som ligger ytterst ute i fjorden i Todalen. 

– Vi leverer til Trondheim slaktehus, og de foredler kjøttet for oss. Noe av storfekjøttet velger vi å tørrmodne, og det gir en helt unik smaksopplevelse! Det er dette restaurantene ønsker seg nå. Halsan kjøtt forelder også en del av kjøttet fra Ansneset, og Ramsøy er godt fornøyd med produktene.

Til våren skal de blant annet selge pølser med ulike smaker, tapasboller, lammelår og biffer. Hun kan fortelle at en del av produktene også vil bli å finne i utsalget på Lia Gard, som har nyåpning med selvbetjent gårdsutsalg 11. april.

– Nytt av året er at vi skal levere saueulla vår til Selbu spinneri. Så etter hvert blir det nydelig garn i flotte naturfarger å få kjøpt også! 

Satser i gammelt fjøs

I det gamle fjøset i Ramsøya er det binger og spaltegulv med liggematter. Kalvene har eget kalvegjemme ved å gå inn gjennom en åpning i veggen. Der inne har det vært smågris tidligere, så rommet er lunt med varmekabler i gulvet. 

– Det går med mye sagflis! Men de stortrives der inne, og vil knapt gå ut for å amme. Det blir noen fortvilte kyr noen ganger, og da står de med hodet inn her og roper strengt på kalvene sine. 

– Den aller største fordelen med dette rommet, er at barna mine trygt kan være med. Det blir mange kosestunder her inne, og kalvene blir skikkelig tamme. Alle har tradisjonelle navn som Dropla, Rosa, Fjellros og Fagerlin.

Ramsøy forteller at hun startet med å kjøpe ungdyr og noen ble krysset med de opprinnelige dyrene. Nå har hun bare en krysning igjen, og det lille fjøset er stappfullt av sorte og hvite dyr. 

– Vi har levert søknad om å få bygge om et grisefjøs som ligger på tunet. Der vil det bli moderne løsdrift for mordyr, kviger og kalver. Det gamle fjøset vil fortsatt være i drift med oppfòring av kastrater. 

– Nå har vi 11 kalvinger i året. Jeg håper vi lander på om lag 20 mordyr. For vi ønsker på ingen måte å bli store! Det viktigste for oss er å tilpasse oss gårdens ressurser.

I tillegg til storfe, har de drevet med sau av rasen Grå trøndersau de siste fem årene. 

– De er supre mordyr, har lette lamminger og er veldig sosiale og kosete. Det har tidligere vært mye jerv i området, så vi holder dem mest rundt gårdene, enn så lenge. Der holder de beitene ryddige og fine, forteller hun. 

Sauerasen er kjent for å ha litt lavere slaktevekt. Men Todalsbonden har god tid. 

– Her får de vokse til de er klare. Det er ikke levering av stjernelam vi tjener på med så liten besetning, det er unike varer til forbruker. Derfor tar vi tilbake alt fra slakteriet, både kjøtt og skinn.

Kjøp norske produkter!

Når vi kommer inn på spørsmålet om landbrukspolitikk, sier hun at hun ikke har så sterke meninger. Hun håper likevel at det skal bli bedre å være liten og velge andre driftsformer enn stordrift. 

Selv forteller hun om lange dager med oppfølging av unger, fjøs og kombinasjon med deltidsjobb på Felleskjøpet i Surnadal. Takket være en dedikert kårkjerring i svigermor, får hun det til å gå rundt.

– Hun er gull verdt! Den snart pensjonerte vernepleieren er god å ha på tunet i perioder med kalving og lamming.

– Det er helt tragisk at man ikke skal kunne leve av å være matprodusent. Det er jo det viktigste yrket man kan ha, understreker hun. 

– Ikke alle kan hige etter å bli størst. Mange med små fjøs velger heller å sette kroken på fjøsdøra og leie bort innmarka. Tenk om alle kunne opprettholde en liten drift i stedet. Det hadde gitt mye mat til sammen, og utmarka hadde sett helt annerledes ut, tror Ramsøy.

– Jeg drømmer om at vi skal være selvforsynte med kjøtt og råvarer. Derfor skal vi teste ut frilandsgris nå i sommer. Om det blir suksess, blir det Dølagris fremover. Da kan vi levere produkter som kombinerer både storfe, sau og gris. I tillegg er både jeg og svigermor over snittet interessert i å dyrke grønnsaker. Tenk om vi kan tilby grønnsaker til kundene våre også!

– Men jeg vil gjerne si til alle Surnadalinger: Hvis dere vil ha tilbudet om REKO-ring, så er det fryktelig viktig at dere benytte dere av tilbudet. Slik det er nå, velger mange produsenter å heller reise til større plasser som gir mye mer omsetting. Det er for ille om vi ikke kan opprettholde en salgsdag per måned i en landbrukskommune som Surnadal. Sjekk ut REKO-ring her.

Til slutt har den engasjerte bonden en oppfordring:

– Det er det samme om dere kjøper rimelige produkter fra de store matkjedene, eller velger å kjøpe direkte fra bonden selv. Men velg for all del norske produkter! 

– Det gjelder å være en bevisst forbruker, og her har vi en utfordring med folkeopplysning. Den norske bonden produserer god mat, og det er så viktig for matvareberedskapen vår at vi kan produsere mat i dette landet.

Vil du følge Stine og kjøpe produkter fra gården? Klikk inn på facebooksiden Ansneset Gard.