-Det er en livsstil

-Jeg starter som regel på søndag, av og til på lørdag, sier Kjølstad. Han kjører til Tromsø annenhver uke. Turen opp til Tromsø tar en og en halv dag. Bilen er fylt med listverk fra Rindalslist, som leveres både til byggevareforretninger og privatkunder. På en travel uke kan det bli opptil 20 leveringer før han kan vende nesen hjemover.

På tur ned kan det hende bilen kjører tom et stykke, men som regel får han lass nedover også. Det er lettere å få lass på hjemtur for de som kjører sørover, der er det tettere mellom kundene. Han håper alltid på å få varer i bilen på hjemturen. Det er dårlig økonomi å kjøre med tom bil.

-Det er jo mer som et liv, smiler han. Denne jobben gir lite fritid og privatliv, men det går da godt. Jeg har tross alt valgt det selv, så jeg kan ikke klage. Det blir en livsstil.

Kjølstad beundrer de som får til å kombinere familieliv med jobben som langtransportsjåfør. Selv er han barnløs og singel, selv om han har hatt noen damer opp gjennom tida.

-Det har vært prøvd noen ganger, men de vil alltid at jeg skal være mer hjemme. Det blir for mye styr. Han mener det er en ubetinget fordel å være singel i denne jobben.

-Jeg har valgt det enkle livet, ler han.

Kontroller

En sjåfør har strenge regler å forholde seg til, blant annet når det gjelder kjøretid. De har lov til å kjøre maks 4, 5 timer, før de må ta pause. Av og til passer det slik at en kan ta pause på en fergetur, for eksempel. Det gjelder å ikke tape for mye kjøretid. Alt blir dokumentert, så det er bare å holde seg til reglene. Det er vanskelig å lure både kjørecomputeren og Vegvesenet, om noen skulle være fristet til det.

Statens vegvesen tar stikkontroller, både på overholdelse av kjøretid og vekt på bilene blir kontrollert. Det går på et fargekodesystem fra grønt, via gult til rødt, der rødt er mangler som bør utbedres ved første anledning.

Kjølstad er imidlertid ikke særlig imponert over Vegvesenets innsats når det gjelder å legge til rette for stop-plasser, særlig er dette et problem vinters tid. En stor trailer kan ikke parkere hvor som helst.

-Statens vegvesen er “flinke” til å stenge ned rasteplasser på vinteren. De stenger av både strøm og vann, og unngår å brøyte. Det blir vanskeligere å planlegge stopp og pauser på den måten, forteller Kjølstad.

Bra arbeidsgiver

Sjåførene har døgbetaling i tillegg til diett. Lønnsslippen inkluderer også en bonus, som er beregnet etter hvor mye en kjører inn.

-Jeg tjener greit nok. Lønna er etter tariff, og alt er på stell. Jeg har en god arbeidsgiver.

Kjølstad kjører for Dalsegg Transport, og forteller at han fikk jobb mellom to bord på Kløverstua (forhenværende kafé på Skei, til informasjon for yngre lesere).

Jeg jobbet på Talgø i mange år, men måtte slutte på grunn av slitasje i føttene. På NAV (den gangen aetat) fikk jeg tilbud om omskolering. På kontoret kikket saksbehandleren i papirene sine og konstaterte at det var mangel på sjåfører. Dermed ble Kjølstad sendt på kurs, og skulle ta lastebillappen.

-På Kløverstua kom jeg i snakk med Sverre Dalsegg, som da eide og drev Dalsegg Transport. Det ble nevnt at jeg holdt på å ta førerkort på lastebil.

-Da skal du komme og jobbe for oss når du er ferdig, fastslo Dalsegg. Og slik ble det.

Dette er godt over tjue år siden, og med unntak av et par år i annet arbeid, har han jobbet der til dags dato. Han tenkte han ville prøve noe annet, men kom tilbake til sjåføryrket

-Jeg tror Sverre så det som en fordel at jeg var ny i yrket og kom uten fordommer.

I dag er det Ingebrigt Haugen og Lars Joar Dalsegg som driver firmaet. Det er mye på grunn miljøet på jobben og blant yrkessjåfører generelt han fremdeles er i yrket.

En annen grunn er at han har mulighet til å styre dagen sin sjøl, uten å ha noen hengende over skuldra og detaljstyre. Så lenge jobben blir gjort, er det ingen som legger seg opp i hvordan han organiserer arbeidet.

Konkurranse fra øst

Transportnæringen har de siste årene vært preget av at firmaer fra Øst-Europa har kommet inn på det norske markedet. Dette har ført til sosial dumpig og ferdsel på veiene med mangelfullt utstyr.

- De store firmaene er nok like godt utstyrt som oss, mener Kjølstad. Men det er en del andre aktører på markedet. Der er bilene dårligere, og sjåførene har ofte kummerlige arbeidsforhold. Der er det kun penger som styrer. Det har hendt at sjåføren sitter igjen med gjeld når han kommer hjem.

De er veldig detaljstyrt, og om en prater med dem og stiller spørsmål, henvises det ofte til “the boss”. Et eksempel er at sjefen sitter med kartet og kommanderer hvor de skal kjøre. Om sjåførene prøver å ymte frampå om at den lengste veien er bedre og raskere, for eksempel på grunn av veistandard, kan de få beskjed om at da må de betale dieselen sjøl.

-Det hender at de stjeler diesel fra oss, for de har ikke råd til å fylle sjøl. Også utstyr som kjettinger kan forsvinne.

Der er ingen fiendskap mellom de norske og østeuropeiske sjåførene, men det er lite kommunikasjon, forteller Kjølstad. På store parkeringsplasser, samler de norske bilene seg på en side, og de østeuropeiske på en annen. Kjølstad mener språkbarriæren har noe av skylden.

Tidspress

Romjula 1998 hadde Kjølstad sin første tur i lastbilen. Han husker at det var blankis. Heldigvis hadde han med seg en i bilen til å begynne med. Han innrømmer at det var en bratt læringskurve, men mener samtidig at det er en god måte å lære på. Kjølstad kjørte blant annet kraftfôr rundt på gårdene. Det var mange kronglete gårdsveier å forsere.

Det har imidlertid gått ganske godt, mener Kjølstad og sier at skadestatistikken hans er god. Det har ikke vært noen store uhell. Et par ganger har han måtte ha hjelp til å komme seg opp på veien igjen.

Han mener at det nok er mer tidspress enn før. I dag har de ikke mulighet til å ta lange pauser.

-Før kunne vi ta oss tid til å sitte sammen en stund over middagen når vi møttes på en veikro, kanskje til og med vente på hverandre. I dag møtes vi i døra.

Matstell på fire kvadrat

Men det blir dyrt å kjøpe middag på kafé hele tiden, så Kjølstad lager mye mat sjøl. Han har med både ferdig og halvferdig mat. Det er både kjøleskap og mikrobølgeovn i bilen. Å bo på fire kvadratmeter, byr på sine utfordringer. Det er kjøkken, stue, soverom og kontor i ett, men det går godt, mener Kjølstad.

-Jeg har til og med meg primus i bilen, som jeg steker mat på. Egg, bacon og karbonader er ypperlig å steke på panna på primus. Men jeg prøver å ikke lage mat som lukter for sterkt, og som blir for grisete, særlig på vinteren når jeg må holde på inne i bilen. Jeg blir litt erta av kollegene for den primusen, men det bryr jeg meg ikke noe om, smiler han. De får bare holde på. Primusen er med uansett. Han har derimot en mistanke om at andre også i all hemmelighet kan ha sett nytten av primus i bilen.

Dusje må de veifarende gjøre på dertil egnede anlegg langs veien, ofte ved vegkroer og bensinstasjoner. Kjølstad forteller om en gang han skulle dusje på en tur i Finland. Det var ikke lås på døra i dusjen.

-Da jeg sto og tørka meg, kom plutselig en naken mann inn, jeg ble temmelig forfjamsa, men det ble ikke finnen. Han gikk rolig forbi meg og inn i badstua. For ham virket det som den naturligste sak av verden. Det viste seg også at det ikke var egne dusjer for damer og herrer. Vi snakker vel om kulturforskjeller her, ler Kjølstad.

Kjølstad hadde ingen spesiell interesse for lastebiler før han begynte som sjåfør, og er heller ikke så interissert i å "pimpe opp" bilen med ekstrautstyr og stæsj slik en del sjåfører gjør.

-Hadde jeg vært 20 år, hadde jeg kanskje vært mer ivrig. Jeg har en gardinkappe for å skjule solskjermen fra innsida. Ellers er det viktigst for meg at bilen ser presentabel ut. Den skal være så ren som mulig, og se hel og skikkelig ut.

En type ekstautstyr insisterer Kjølstad imidlertid på.

Jeg må ha montert ekstra lys, smiler han. Mørkesynet har tapt seg etter hvert.