Avslutning med kirkehistorie på Bøfjorden Sjøbruksmuseum

Bokverket om kirkene i Surnadal avsluttet

Søndag var siste museumsdag for Bøfjord historielag på Bøfjord Sjøbruksmuseum for i år. Dagens kåseri omhandlet Surnadals kirkehistorie, som en markering av at siste bok av 5 var ferdig. Dette verket er skrevet av Bernt Bøe, som også var dagens kåsør. Bernt går opp til skipsklokken og slår 4 glass, og som markerer at klokken er 14.00, men museet har allerede vært åpent fra kl. 13.00, for i dag har det vært servert «furkunnjmat», dvs. sildball med poteter, kålrot og bacon, og undertegnede kan med hånden på hjertet fastslå at dette var innertier, som man sier på skytterspråket.

Kl. 14.00 spiller altså «Hjemmelaget», som består av kapellmester Peder Hønsvik (trekkspill), Tony Hopen (vokal og trommer), Espen Wilhelmsen (gitar), Anne Dyrnes (vokal og bass) og Alex Kurbanov (keyboard), opp med fin taffelmusikk. De starter med Evert Taubes Rönnerdahl, fortsetter med litt færøysk musikk og litt selvlaget fin og nyansert musikk, mens folk i salen nyter god sildball.

Peder Hønsvik hadde som vanlig gode historier på lager. Han kunne fortelle om en vinter i Surnadal som var usedvanlig kald og at det hadde lagt seg is på fjorden, slik at de på Glærum kunne ta sparken fatt og sparke seg over til Øra på andre siden av fjorden for å handle. En glærumsdame kom en dag inn på butikken og skulle handle mat, og da hun kom til disken med varene så sa hun til handelsmannen at hun måtte få skrive disse på krita fordi hun ikke hadde med seg penger. Handelsmannen var steil og sa at dette kom ikke på tale, men damen ga seg ikke. Eneste utvei var at handelsmannen måtte ringe til damens mann. Han ringte mannen og ville vite hvorfor kona ikke hadde med seg penger? «Nei, du skjønna det sa mainn, e dag va de så usekker is at e ikkje tor å send me ho pæng»!

Kåseri om Surnadals kirkehistorie

6 glass ringes (klokken 15.00), og Bernt Bøe starter sitt kåseri/bokbad rundt Surnadalskirkenes historie. Få mennesker har fått tildelt den edle evnen til å fortelle historier med slik brennende engasjement som Bernt Bøe. Gjennom ca. 410 søndager og 29 sesonger har han vært delaktig i dagens tema på Bøfjord Sjøbruksmuseum på vegne av Bøfjord historielag. Denne søndagen var viet til å fortelle om et avsluttet kapittel i Bernt sitt forfatterskap rundt kirkebøkene for de 6 surnadalskirkene. Alle kirkene har nå altså fått hver sin bok.

Mo kirke

Mo-kirken er kulturminne nummer en i Surnadal, kan Bernt fortelle. Den er snart 300 år. Den er trekantig og formet som en Y, som symboliserer 3-enigheten, dvs. faderen, sønnen og den hellige ånd.

Den må ha ligget på et religiøst sted tilbake i tiden også, fordi at for 30 år siden fant de en nedgravd båt på det stedet, som er merket med et sverd på en steinhelle i dag. Dette var altså en høvdingegrav. Fra førkristen tid har dette vært et religiøst senter, og det har vært storfolk som har vært nedgravd i båten sin her.

I 1685 var det kongelig besøk i Øvre Surnadal. Da kom kong Christian den 5 fra Trondhjem og skulle til Bergen. Veien gikk altså gjennom Surnadal på den tiden. Han overnattet på Utistu Røv hvor en av kongetavlene på veggen der viser at han har vært der og «spiset og hvilet». «Hvis du der om mer vite vil, Mo kirke du begir deg til. Det skal dig ei fortryde». Kongetavlen henger der ennå. Der er et dikt om den gangen Christian V besøkte Surnadal. I diktet står det at han festet i lag med bygdefolket, og de likte han godt. Hans Hyldbakk hadde utbrodert det enda mer, men han trodde ikke på det selv, hadde han humoristisk sagt, forteller Bernt.

Original altertavle er fra 1667, og muligens var det en bøfjording som hadde laget denne, nemlig Ole Johnsen Kolset (Kallset). Utformet i barokkstil, men pietismen var så streng at i 1857 ble tavlens fine farger overmalt med hvit maling. En konservator fra Halsa, Ola Seter (Kunst) brukte kjemikalier for å få frem originale farger igjen.

Det henger en båt der, og av alle kirker så er det rart at det skal henge en skute i Mo kirke. Men årsaken er at Ola Edøy fra Smøla var gift med Marit fra Mo-sokna, og en gang på tur til Kristiansund fra Smøla så vart det slik vind at hun ramlet på sjøen og omkom. Til minne om kona si lagde han skuten og gav til Mo kirke, hvor hun var døpt og konfirmert. Gunnar Strand som i dag var tilstede, har vært med på å restaurere skuten for 7-8 år siden.

Orglet i Mo kirke er bygd i gammel stil, men er ikke så gammelt. Det ble kjøpt i Romsdal, kan Bernt fortelle.

Todalen kirke

Todalskirken er i dag mye større enn den var opprinnelig, for opprinnelig var det bare et lite kapell. Todalingene hadde slitt lenge for å få seg egen kirke. Det var drygt å komme seg helt til Stangvik, men det var større å komme seg til Stangvik kirke. I følge Leif Halse så var det slik at todalinger med litt store tanker om seg selv og sin familie, så var det stort å bli gravlagt i Stangvik-kirken, for inne i Todalen var det bare fattigfolk og pilgrimmer som ble gravlagt.

Det skal sies at todalingene er veldig bevisste om å benytte kirken sin, nevner Bernt. På butikken har de diskutert om at hvis de ikke benytter kirken sin, så blir den nedlagt, så her er det bra kirkebesøk til enhver tid.

Et gammelt bilde fra 1905, unionsoppløsningen, viser hvordan kirken var da, og de fikk Dorothea Follestad til å male altertavle. Presten Fyrvald fikk laget ny tavle av Eyolf Nagell Erichsen, fordi han var for fornyelse av kirkerommet. Slik ble Follestad utskiftet, men er bevart i kirkerommet i dag også.

Gullkongen Fredrik Bruseth stammer fra Bruset i Todalen, hvor faren var oppvokst, og gav i 1932 orglet til kirken. Det var opprinnelig et lite orgel, men ble i 1995 oppgradert med flere toner som gav mer klang. Rannei-orglet (Rannei Nisstu), et flott trøorgel, var det første orglet i kirken, som ble kjøpt fra Bergen. Dette kom til Åsskard kirke i 1932. Som en kuriositet er kirkerommet for øvrig gjengitt i Leif Halses «Vangsgutane», sier Bernt.

Ranes og Øye kirke

Ranes kirke er fra 1869. Det er godt gjort at den ligger der hvor den er bygd i dag., nevner Bernt, fordi enkelte ville ha den på Ranes og enkelte på Honnstad. Det gikk så langt at en natt var materialene flyttet fra den ene plassen til den andre, men det endte opp med at kirken ble bygd på Ranes.

Hvis man går lengst tilbake i tiden så lå en kirke på Skei, og det var gravplass på Skei oppunder skråningen hvor elva kommer. Det ble en skandale fordi elven tar seg nye elvefar når den går i flom, og det hendte slik at den grov seg inn på gravplassen og blottla gravene der.

Det finnes ennå gamle gjenstander fra Skei kirke bevart på museum i Trondheim. Fra 1100 og 1200-tallet har man bevart to madonnafigurer av jomfru Maria. Det har vært flere kirker der, en fra 1702 er formidlet i et nyhetsblad.

På Honnstad er det tatt vare på en dør som gikk ut til våpenhuset eller gangen, og nøkkelen til døra. På rammen står det to inskripsjoner. Den ene er «Ora est labora» - «be og arbeid». Den andre er «I Jesu navn skal all vår gjerning skje». På nøkkelen står det; «Den 22dre desember 1702», antakeligvis det året kirken ble tatt i bruk, og presten gav altertavlen, hvor det står «En altertavle av sogneprest Bernhof», som dog ikke hadde laget den, men gitt den, altertavlen fra 1704.

Orglet er nå det eldste på Nordmøre, fra 1914. En interessant historie er fra avisen Surendølen, hvor det står i et innlegg at «hvor bra det hadde vært om man fikk et orgel slik at de stakkars kirkesangerne hadde sluppet og ledet salmesangen», man blir da både «hås og svett tå slekt». Og hvis man hadde fått kraftige orgeltoner til å overdøve de «snirklingene som gamle sangerne har for vane å utstaffere sine sanger med», det er det vi kaller folketoner, kåserer Bernt med et glimt i øyet.

Kalla Skrøvset har bidratt med en del fin kunst i kirken, som hennes bror Ola Skrøvset har skåret ut, nevner Bernt.

Nåværende Øye kirke er fra 1871. På 1600-tallet så står det at; «det var en liden kirke av stavverk uden tårn og spir med tvende korsarme», en stavkirke altså. Det står også at ved kirken står «en gapestokk av jern», så det var ikke lurt å gjøre noe galt på den tiden.

Neste kirke var åttekantet. Prest Johannes Irgens, populært kalt Johann eller herr. Johann, men i Surnadal kalte de ham også for «Hær-Johann», ut i fra at han var militærprest, men det var han jo ikke da, sier Bernt. Det ble sagt mye om ham. Han hadde studert i Wittenberg og da kunne han «svartbokja», sa surnadalingene om ham – dvs. at han kunne trylle. Det var spesielt en hendelse, som selvfølgelig ikke var sann, men som må fortelles likevel. Han skulle oppi Rindalen, den gangen Rindal hørte til Surnadal og ikke Trøndelag slik som Rindal gjør nå, sier Bernt til latter fra salen. Da han kom borti Raneskleiva så kjørte han sund det ene hjulet på karjolen. «Da hørt’n æn støgg æn så flirt oppi lin, og det va sjølsagt djæveln sjøl det, men hainn va såppas mektig at hainn kommandert na karn neåt se, og sætt ette-nå, og så tvingan-en te å værra ækkert i karjolhjulet hælt te Rindals. Det vart æn dryg tur fær-nå det». «Så spor’n han da – da dæm kom fram, om presten ville betala hainn fer na tur’n, men nei det ha vi ikkje gjort nå avtale om sa’n Irgens».

Så har vi han prest Lars Lund Finchenhagen. Han var prest i Surnadal i 40 år, og det ble sagt mye negativt om han, men Bernt mente han vil ta ham i forsvar på det at han var en foregangsmann for skolen i Surnadal. Han førte skoleprotokoll og var organisator for skolen. Men det går ikke an å nekte for at han var grådig som bare det. De som giftet seg før hans tid betalte nok som det var, men etter at kan kom var det tolv ganger så dyrt, ble det sagt. Han ble anmeldt for å stjele tømmer fra andre gårdbrukere. Det henger et bilde av han på høyre side i Øye kirke, og rett under dette er han begravet.

Vanligvis blir folk gravlagt i retning øst-vest, det er loven og har med oppstandelsen å gjøre, men under en restaurering i kirken for 30 år siden hvor gulvet ble erstattet, så fant de Lars liggende mot nord. Nord og ned. Han som var kirkeverge da, sa det slik; «det var vel surnadalingene sin måte og hilse takk for sist på», kåserer Bernt til latter fra salen.

Åsskard kirke

Åsskard kirke er bygd i 1875 og innvigd i 1876. Originalt var inngangen på nedre siden av kirken. Jørgen Kristian Dreyer Olsen Aasgård (Jørn) og hans kone Ingeborg var hovedsponsor for kirken i og med at han gav klokkene til kirken. Klokkene vart bestilt fra Tyskland. Klokkene er fint avstemte og har særdeles fin klang. Det ble sagt om Jørn, at hver gang han hørte kirkeklokkene ringe, så stoppet han og tok av seg hatten og bøyde seg mot kirken.

Altertavlen ble fra 1934 utvidet med nye malerier av Ola Seter (Kunst). Rannei-orglet kom altså fra Todalen i 1932 og var det første orglet i kirken. Leif Bæverfjord sa at hvis man klarte å kjøpe orglet for kr. 200,- som var prisen den gangen, så skal jeg spille gratis. Han holdt ord og var organist i 10-15 år. Pipeorglet som kom i 1952, var et brukt orgel i fra Gudbrandsdalen, og i 1982 kom altså orglet som er i kirken i dag.

Fra 1982 til 2022 feiret Åsskard kirke midsommerfesten "Jonsvaka" - med konserter, skuespill og andre tiltak. St.hanskvelden 2009 var det både bryllup, dåp av kirkebåten "Hjelmkonnå", konserter og avduking av en minnestein for bortkomne sjøfolk (bildet). Ca. 300 var til stede på denne Jonsvaka.

Stangvik kirke

(Lars Dreyer tavlen. Foto: Bernt Bøe)

Dagens Stangvik kirke er den tredje kirken på den plassen den ligger på i dag. Før det ble bygd kirke i Stangvika, så sognet folk i Stangvik til Ålvundfjorden. I middelalderen stod det en korsstavkirke nede ved fjorden, nesten en mil fra dagens kirkested. «Aulfunðyniar kirkiu» er omtalt i 1309, og Aslak Bolt omtaler «Alfwndar kirkiu» i 1432. Navnet Kjerkjehaugen sør for Ålvundfjord skole vitner om denne kirken, som antas å ha forsvunnet før 1589. Nøkkelen til denne kirken finnes ennå.

Men så i 1407 ble det bygd en stavkirke i Stangvik og det var litt av en bygning. Gerhard Schøning, historiker og som var med på å grunnlegge «Det kongelige Norske Videnskabers Selskab», besøkte Stangvik i 1773. Han beskrev kirken som; «en af de merkverdigste gamle Bygninger nordenfjells», og «..som kan tiene til at viise de Gamles baade Pragt og Kunst, i at bygge, ogsaa af Træe», og at «denne Kirke er den eeneste i hele Trondhiems Stift, i sit Slags, som vi endnu have til overs, fra ret Gamle Tiider». Mye tyder på at den var innvigd til St.Olav, slik at det var en Olsok-kultur i Stangvik på den tiden. Stedsnavn som St.Olavsnasin på Smisetnebba og Olavsbrønnen bla. kan tyde på det. Men så brann kirken ned i 1783. Noen todalinger kom seilende innover fjorden i styggværet, og en av de skildret denne begivenheten i huspostillen sin. Nesten alt inventar i kirken brant opp. I dagens kirkeklokke så er det innsatt deler av kirkeklokken som ramlet ned i korsstavkirken. Ny kirke ble påbegynt i 1784.

Leif Halse har beskrevet en del historier fra denne kirketiden som kan nevnes. Det var ikke alltid det var like fredelig, av og til måtte presten sette etter kirkegjengerne som bråkte for mye på galleriet. Spesielt i jula, for da hadde de med seg «sjenk».

Mye utstyr fra den andre kirken i kirke Stangvik (Korskirken 1784-1896) er i bruk i dagens - bl.a. altertavlen, som skal være laget, i alle fall malt, av Lars Dreier fra Dreierstua på Åsskard. Kirkeskuten er også bevart og henger i dag i kirken. Offerkorgen fra 1784 er også bevart, samt prekestolen med alle apostlene.

Så var det slik i kirkene i gamle dager at man kunne kjøpe seg plass. Jo mer penger man betalte, jo lengre frem fikk man sitte. Stolraden til benk nr. 11 er bevart fra den tiden. Det var til og med hengelås på stolradene, så dette med hevd på disse plassene var viktig, og nåde den som forbrøt seg og benyttet setene ulovlig. En søndag hadde folk fra Austigard i Stangvik ikke anledning til å komme, så da var benken deres ledig. Mye folk fra Nordvik kom den søndagen og noen hadde satt seg på Austigardbenken. Da Tokle i Austigard fikk høre dette, så anla han rettsak mot de på Nordvik.

Et brev er bevart fra den tiden Norge løsrev seg fra Danmark og gikk i union med Sverige i 1814, hvorpå de personene som underskrev brevet i Stangvik kirke, og som ble sendt til kongen i København, sto det at de ville ofre blod og liv for vårt elskede fedreland og prinsregenten. To mann ble sendt til Molde amt, som igjen plukket ut 3 menn som ble sendt til Eidsvoll fra Møre og Romsdal, presten Jonas Rein fra Øksendal, krigshelt og offiser Georg Ulirich Wasmuth fra Kristiansund og smed og prest Niels Nielsen fra Sunnfjord senere Nordfjord og Ålesund.

Fredrik Bruseth gav orglet til kirken i 1910, som igjen ble utskiftet i 1980 med orglet som står der nå. Kirken benyttes i dag til mange store konserter, mange kjente artister og kor har benyttet kirken, som er kjent for sin gode akustikk.

Mye god historie i vente

Til slutt kan Bernt nevne at i år har det vært ca. 650 publikummere på Bøfjord Sjøbruksmuseum, og vi sikter oss inn på sesong nr. 30 også. Så da har vi mye god historie i vente neste år også. En fullsatt sal satte stor pris på Bernt sitt kåseri, og han høstet velfortjent applaus for det.

«Hjemmelaget» spilte til slutt «Hildringstimen» av Erik Bye til taktfast velfortjent applaus fra publikum, og mens Saabmotoren banket takten da Peder spilte under en oppholdt paraply ved siden av den, utenfor museet, så vendte folk fornøyd nesen hjemover i regnværet. Takk for en fin opplevelse!