Elis påskeminner

De som kjenner meg vet at jeg er over snittet ivrig med bilder og fotografering. Nå er jeg i modus for skanning av gamle bilder. Jeg fikk låne en skanner av Surnadal Fotoklubb og da var det igang. Her på Trollheimsporten er det plass til både nyheter og gamle minner. Derfor deler jeg minner fra denne påsketuren med dere som har interesse for minner fra det som nå faktisk kan kalles i gamle dager.
Dette er mine minner, men ikke mine bilder. Det er min far, Harald Solvik, som har tatt bildene på turen så han er selvfølgelig ikke med på et eneste bilde.

Turen starta på parkeringsplassen ved Resvatnet tidlig palmesøndag 1979. Første etappe gikk til Raudfjellstjønna, videre er jeg ganske sikker på at vi gikk mellom Raudfjellet og Svarthatten, kanskje via Helgetunsetra, helt sikkert hadde vi en lang rast på Kjerkholtsetra.

Fra Kjerkholtsetra gikk vi oppetter Trollhøttbekken til skaret mellom Gaddfjellet og Litjtrollhøtta, som er det høgste punktet på turen. Her begynner det morsomste med turen: Nesten bare nedoverbakker herifra!

Nedover Rikmyran langs Litjbulu er det slakt og fint å renne.
Her kan du dreie vestover og renne forbi Bolmsetrin og avtale å bli henta ved Bjørnsledet i Folddalen.

Vi krysset Litjbulu ved Gaukholet og gikk nordover til familiehytta Jobo, som ligger ved Sandåa, mellom Hanstjønna og Trondstjønna.
Tar du denne veien, kommer du til Seterlia i Langlimarka og til slutt på Moan boligfelt.

Du må gjerne lese dette som ei turanbefaling. På denne turen starter vi høyere enn vi avslutter, for meg som elsker nedoverbakker, gir det ekstra motivasjon. Å ha en fjelltopp som turmål er motivasjon, men jeg anbefaler også å gjøre som oss, å ikke avslutte turen der du startet. Da må du planlegge skyss, men med dagens mobildekning, bør ikke det by på problemer.

Jeg husker ikke om noen av oss overnatta på hytta, men gjera-tausene, som bodde på Rindalsgjeret ved kirka kunne gå hjem via Rinnbrua og Gammelbjergen.

På denne turen var vi to foreldrepar, Lars og Berit Bakken og Harald og Aud Solvik. Barna Lene Bakken og Kristin Storås 11 år, Eli Solvik og Bente Bakken snart 10 år, Håvard Storås ca 7 og Håkon Solvik, som ble 5 år uka etter denne turen.
Jeg vil tro at turen var litt over 20 kilometer lang, kanskje 24 km for de som gikk helt til Rindal Sentrum.

Jeg synes å huske at jeg syntes det var litt kjedelig å gå på ski, men min motivasjon var de nedoverbakkene som ventet. Det hadde selvsagt mye å si at vi var så mange barn på tur sammen.
Vi hadde med pulk til minstemann, som enda ikke var fylt 5 år, og han satt nok litt i pulken. Men ifølge ryktene, hadde han ikke tålmodighet til å sitte rolig i pulken så lenge om gangen.

Jeg ser med stolthet og glede tilbake på denne turen og lignende turer. Det var langt og til tider litt kjedelig. Jeg kan også huske gnagsår og kalde føtter. Men vi fikk gode minner. Også i dag er vi ungene gode turvenner.

De fleste kjenner nok ikke igjen søskenparet Kristin og Håvard Storås, de er oppvokst på Haugerud i Oslo. De er barna til rindalingen Kari Solvik og storåsbøggen med aner fra Grønlia, Per Storås. De hadde ei stund hytte i et hyttefelt oppom Skjervøyan mellom Rindal og Storås, men den ble etter hvert solgt da det ble for langt å reise fra Oslo til hytta. Kristin har nå hytte på Sjusjøen og går mange lange turer der. Håvard bor i Elverum og går enda lengre turer. Blant annet har han gått Norge på langs.

For noen er bildene kanskje et gledelig eller skrekkelig gjensyn med skiutsyret fra NM-året 1979. De røde overtrekksdressene fra Norheim mener jeg kom i forbindelse med Ski-NM som ble arranger dette året. Det var nok en del av komite-klærn. Sentrumsbøggen hadde en med Troll på ryggen. Bolmbøggen hadde nok Rindal IL på ryggen, da de to klubbene var sammen om å arrangere ski-NM.

Søskenbarna mine fra Oslo, Kristin og Håvard, hadde Trollski. Det var nok fordi vår bestefar, Halvdan, jobbet på Trollski-fabrikken. Begge foreldrene mine jobbet på Landsem Skifabrikk, så vi hadde selvfølgelig Landsemski.

Søstrene Bente og Lene Bakken med skidresser, var mer nok moderne enn min bror Håkon og meg, som hadde hjemmesydde skiklær. Du kan se at søstrene Bakken har knekorte skidresser med Landsem-merke. Dette er sikkert i overgangen mellom nikkers og hel skidress, for noen av barna har skidress, men med knestrømper. Jeg kan huske at min første skidress var svart, med Landsemski-merke og Blizzard-design (som skidesignet), men med lang fot.

Takk for turen.
Påskehilsen fra Eli Solvik.